(PressFire.no): I 1990 var jeg nesten fjortis og hadde usedvanlig kontroll på sukkerprisene, Bach og geografien rundt 1600-tallets Karribien.
I jakten på gode marginer for gull hadde jeg kartlagt prisene på sukker, gods og mat i de fleste havnene.
Ved å tømme leverandørene for søtsaker rundt St. Martin, St. Eustatius og St. Kitts visste jeg at jeg raskt kunne tjene noen never gull ved å selge det dyrere andre steder. Eller enda bedre - mellom nabobyene.
Det var også viktig å forstå hvilke typer skip det lønnet seg å ha i flåten - en cargo fluyt eller merchant for å frakte dyrebare varer - og kanskje en fregat, bark eller en gallion for når flagget på horisonten var i sort og hvitt med hodeskalle og bein eller fargene til fienden.
Kom man seg helskinnet gjennom sjøkampen, enten ved å kjøre skipet i rekka eller å pepre ham med kanonkuler til det bare var tannpirkere igjen, var det på dekk kapteinene måtte ordna opp med hardt stål. Og da var det viktig å forstå forskjellen på longsword, cutlass eller rapier - hastighet eller mye skade?
Hadde man noen hakk i beltet visste man også at det var best å bruke en joystick når de virkelig hårete kampene skulle utkjempes. Da var det ikke nok å bruke musa - den var ikke kjapp nok.
Det var også viktig å holde mannskapet ditt i et motivert lunne, for ellers var de ikke mye tess i kampene. Ble det krangling om maten, lå mytteriet og ulmet i overflata.
Men idet du hadde tvunget kapteinen for fiendenes skip i kne var restene ditt - inkludert skip, o gnoen ganger ville mannskapet skifte side. Da var det ditt valg om de fikk plass på dekket ditt. Stor jubel og fest.
Takket være all seilingen kom også geografikunnskapene, for spillet holdt seg til et noenlunde historisk korrekt Karribien.
I motsetning til mine jevnaldrende visste jeg derfor hva sekstant var (uten å ane hvordan jeg skulle bruke den). Men det var mindre viktig, for jeg lærte fort at longitude og latitude betydde lengdegrad og breddegrad. Det holdt i massevis.
Spillets «kopibeskyttelse» var nemlig like enkel som den var genialt - sammen med spillet fulgte det opprinnelig et eget kart over periodens Karribien. Men i spillets piratånd var det X-Copy som var Amigaens ivrigste spillleverandør.
Kartet ordnet vi like gjerne selv - analogt! Et atlas (analogt Google Maps) gjorde nesten samme nytten, selv om mange av byene etter 1600-tallet har blitt døpt om.
Å tolke kartet ble enda viktigere da du kjøpt en liten bit av et drithemmelig skattekart fra en tilsynelatende pålitelig sjøulk på pubben. Lappen for øyet og kroken på hånda vitnet vel mest om den lange kampen for kartet - tillitsvekker han der.
Selvfølgelig kunne du få tak i flere biter av kartet, men det måtte jo være mulig å sammenligne kartfliken med atlaset. Spesielt om man hadde egen navigatør, som min kompis.
Karribiens mange guvernører hadde også døtre, som var inngangen til aristokratiet. Men tross en tenårings seksualfrustrasjon var deres tiltrekningskraft av varierende art.
Likevel var de som en bro inn i fintfolket. Bokstavelig talt gull verd for en ung sjarmør med hestehale, hvit skjorte, støvler, sverd i beltet og ambisjoner - de fagre (og mindre fagre) frøknene delte villig ettertraktet informasjon fra adelen om skatter klare for plyndring. (De visste ikke at de var klare for plyndring.)
Når tipset fortalte at en flåte full av skatter lå i havna på Puerto Cabello var det bare å sette seil og håpe på medvind for å innta byen med åpne kanoner.
En vellykket piratkarriere bestod i stor grad av å kunne snike seg inn i adelen, men også sverd, kanoner og diplomati for å holde styr på Spania, England, Frankrike og Nederland.
Sid Meier lærte meg en hel del og selv om det moralske kompasset stort sett kun viste nord, sør, øst og vest - skapte han en veldig snill pirat. Da ramaken kom nesten 20 år etter, betalte jeg for spillet.
