Raven Software kan actionspill, noe de har pumpet ut siden «Doom»-klonene «Hexen» og «Heretic» fra 90-tallet. Det forrige prosjektet deres, «Wolfenstein» fra 2009, konstaterte at de fortsatt visste hva de driver på med, men også at spillfilosofi og utførelse kanskje hang litt langt etter.
«Singularity» bruker akkurat dette temaet om tid til å introdusere noen helt nye gimmicker blant all den meningsløse volden. Utviklerne sparer ikke på kruttet denne gangen heller, så spørsmålet blir da om spillet klarer å sette et langvarig inntrykk – eller om opplevelsen blir glemt dagen etter?
GREAT SCOTT!!
Det største problemet til «Singularity» er at det blander klassiske spilltrender med et virkelig innovativt og spennende tema. Okay – det å ta for seg reise gjennom tid er ikke helt ukjent. Men kjenner vi historien vår rett skal det en del forarbeid til for å sy sammen meningsfulle spillmekanikker og en sammenhengende historie til akkurat dette temaet.
Raven Software har aldri vært kjent for å revolusjonere noe som helst. Og når det kommer til å skrive om tidsparadokser, alternative universer og alt det andre tidsreiser kan implisere, prøver de ikke akkurat å strekke seg etter noe ideal her heller.
Produktet legger til tross for dette mer vekt på historiefortelling enn tidligere. Dette betyr dessverre også at du ikke kommer unna det faktum at klisjeer, forutsigbare plot og uinteressante rollefigurer brukes til å drive det hele framover. Ikke det at det betyr noe særlig – dette er et skytespill, tross alt.
Opplevelsen tar plass på Katorga-12, som for det meste består av etterlatte ruiner av en russisk forskningsbase med tilhørende fasiliteter. Den kalde krigen skulle visstnok snu i russernes favør etter utgravningen av det potente E99-materialet på øya, men etter en selvsagt katastrofe står det kun igjen lange korridorer, eksplosive tønner og trekasser.
Det å ha med disse sjangerkjennetegnene føles nesten som gimmicker i seg selv, og viser seg faktisk å være et godt eksempel på hvilket nivå Raven Software har lagt lista. Det tar uansett ikke lang tid før hemningene ligger på hylla og du løper hodestups framover med avtrekkeren inne mens du skyter ned mutanter, soldater og alt det som måtte røre seg.
TIDEN LEGER ALLE SÅR
Den største gulroten utviklerne frister deg med er prospektet om tidsreise, og hvordan dette skal ha en effekt på både skuddvekslinger og oppgaveløsing. Du får dra tilbake så langt som til 1955, når prosjektet på øya først gikk i oppløsning, samt eksperimentere med et russisk tidsapparat.
I tillegg til å reise i tid kan apparatet også foreldre og fornye objekter i din egen tidsperiode – noe som høres stilig ut på papiret, men som når det kommer til stykket kun handler om å bryte ned og bygge opp en håndfull spesifikke objekter i spillet.
Populære eksempler er når du for eksempel må tvinge opp skyveporter ved å rekonstruere forfalne kasser plassert under, eller må repearer ødelagte trapper for å få tilgang til høyere nivåer. I de fleste tilfeller er dette nødvendige steg som må til for å komme videre i spillet.
Eksemplene blir imidlertid aldri noe særlig mer komplekse enn dette, og i de fleste tilfeller er det kun snakk om å reparere en bro eller passasje – eventuelt dekonstruere dem for å få tak i utstyr gjemt under. Reiser du tilbake i tid er dette oftest også kun for å fiske fram en eske du kan bruke til å klyve opp en ventilasjonssjakt eller lignende.
På mange måter kan det virke som utviklerne bare er ute etter å sysselsette deg med nok et lag av meningsløse oppgaver. Ingen av gimmickene brukes til noen skikkelig form for hjernetrim eller oppgaveløsning, og omfatter kun mindre kreative gjøremål rundt selv de mest fundamentale arbeidsoppgavene.
ENSPORIG OG EKSPLOSIVT
Vil du for eksempel ha tak i utstyr fra en våpenkasse eller et skap, må du først rekonstruere den ødelagte boksen før du i det hele tatt kan åpne den. En logisk prosess som tar minimalt med tid – men som til gjengjeld er totalt hensiktsløs i kontekst med underholdning og utfordring.
Raven Software har med andre ord ikke gjort veldig mye ut av konseptet. De klarer allikevel å koke opp noen spektakulære og dynamiske actionsekvenser selv Valve kunne ha lært noe av. Høydepunkter inkluderer en klaustrofobisk og våt sekvens på en synkende båt, samt en uhyggelig togtur som bør unngås om du har høydeskrekk.
Visuelt sett er det også alltid interessant å se hvordan Raven skildrer de to forskjellige virkelighetene, fra 1950-tallet og nåtid. Selve reisen tilbake er igjen kun en overfladisk unnskyldning for å kaste motstand til deg i litt alternative omgivelser, men gir i alle fall litt variasjon i farger og tone. Den største konflikten «Singluarity» imidlertid lider av, er det faktum at det prøver å være et hardbarka skytespill. Det er selvsagt her spillet står sterkest, og også hvorfor alt på toppen ikke egentlig føles ut som noe annet enn halvhjertede forsøk på å fornye en gammel oppskrift.
Alt annet enn den innlysende effekten fra skytevåpen må som regel tvinges ut av deg med gimmicker, enten gjennom nivået eller en eller annen, forvirrende fiendetype. Tidsapparatet ditt kan nemlig også rettes mot levende vesener for en brutal og effektiv dekomposisjon, selv om effekten den har ikke nødvendigvis er så interessant i bruk.
«Singluarity» er et steg opp fra «Wolfenstein», men overbeviser fortsatt ikke om at utviklerne er spesielt interesserte i å oppdatere menyen sin med noe annet enn monotone skytespill. Det virker tilbakeholdent i forhold til design av nyere spill i samme sjanger. Å kalle det utdatert er kanskje litt brutalt, men det er absolutt ikke en tittel som frister med noe annet enn det du ser bak på omslaget.
Heldigvis er dette heller ikke nødvendig i mange tilfeller. «Singularity» er et produkt av det Raven Software makter å lage best: Svært uambisiøse actionspill. Det er absolutt en ålreit opplevelse hvis du er ute etter noe fortrolig og hjernedødt en helg – men å påstå at «Singluarity» er noe mer enn dette blir å overvurdere arbeidet lagt inn i det fryktelig.
PS: «Singularity» er lansert til PC, PlayStation 3 og Xbox 360. Vi har anmeldt Xbox 360-versjonen.
