Sinna, sinna, sinna Kratos

KRATOS ER TILBAKE, og selv om han er blitt presset inn i en mindre skjerm er han ikke blitt noe mindre furten. «God of War: Chains of Olympus» tar plass før hendelsene i det første «God of War»-spillet der Kratos er ufrivillig general under gudene på Olympus. Nå vet du kanskje allerede hvordan det går med Kratos, så historiemessig byr ikke spillet på de store overraskelsene. Vi får i det minste et litt bedre innblikk i Kratos fortid og en god unnskyldning til å kveste et ubegripelig stort monster. FOR Å TA DET viktigste først: Spillet har beholdt det aller meste av det som har gjort det så populært. Omgivelsene og fiendene er like imponerende som før og kampsystemet har ikke mistet mye av sin bredde eller nyanser. Du har fremdeles de effektive kjettingsverdene og litt magi, men mest av alt har du den brautende, herlige personligheten til Kratos som nekter deg å legge ned spillet med mindre du har spurt veldig pent først. Grafikken er fantastisk for formatet og lyden er like enestående, enten det er den pompøse bakgrunnsmusikken eller stemmene du kanskje kjenner igjen. Igjen viser serien at den kan brukes som en kremeksempel på hva man kan få ut av konsollen den befinner seg på for øyeblikket. DET ER SOM forventet en actionfest fra ende til annen, og det er langt mellom pustepausene. Oppgaveløsningene er selvsagt med, men i mye mindre grad enn tidligere og stort sett vil det dreie seg om å trykke på riktig knapp til riktig tid eller rabiat knappemosing. Likevel våger jeg å risikere gærningens vrede ved å påpeke at selv om det er brillefint at spillet har beholdt sin opprinnelige mal så må jeg innrømme at det godt kunne trengt noe nytt og spennende. Du får et par nye magiske krefter og en latterlig tøff boksehanske som ekstra våpen, men det er likevel ikke nok til at det føles særlig nytt. Når det er sagt så føles aldri spillet som noen «God of War, light» selvom det ikke kan matche mengden innhold til storebrødrene -det hadde jeg heller ikke regnet særlig med. DET ER OGSÅ litt kort. Spillet varer i knappe seks timer hvis du fremdeles husker hvordan kampsystemet fungerer. Det finnes litt ekstramateriale som du kan låse opp men du vil fremdeles tørste etter mer. «God of War: Chains of Olympus» er en teknisk bragd og seiler lett opp som det peneste spillet på PSP og selvom det aldri føles særlig nyskapende så er spillet så polert og gjennomført at det er vanskelig å påpeke en eneste feil. Det klarer nøyaktig det det prøver på: å gi deg en adrenalininnsprøytning og et spark bak.