Snikskytteren er min personlige favoritt av alle de ulike retningene innenfor militæret. Ingen er mer kald og presis enn snikskytteren. Helt siden jeg for første gang spilte igjennom «Metal Gear Solid» til PSone og møtte Sniper Wolf, den lekre kvinnelige motstanderen til Snake, har jeg vært hodestups forelsket i snikskyttere.
Derfor er det kanskje ikke overraskende at favorittdelen min i «Call of Duty 4: Modern Warfare» er når man skal være snikskytter og beregne vind og avstand foran det avgjørende skuddet. Jeg var derfor veldig glad for at «Sniper: Ghost Warrior» ramlet i fanget mitt - men etter å ha lekt snikskytter i noen dager har pulsen blitt mer av den bedagelige typen.
SKINNET BEDRAR
Det første som slår deg i «Sniper: Ghost Warrior» er de vakre, tropiske omgivelsene. Grafikken er virkelig nydelig, og du kan se langt inn i horisonten uten at du opplever såkalte pop-up-problemer. Estetikken i «Sniper: Ghost Warrior» minner en del om det tropiske jungelmiljøet vi så i «Far Cry».
Men vakre omgivelser hjelper lite når fiendene beveger seg som om de har gjort i buksa. Plutselig kan en fiende finne på å spinne rundt på stedet han står, eller bevege seg ned trappa som en krabbe med automatvåpen.
Kontrollen er heller ikke av topp kvalitet og noen ganger føles det som du kontrollerer en pappeske i jungelen - alt av veier er forhåndsbestemt og det er ikke rom for å bevege seg en millimeter utenom. Selv om det ser ut som det er plass til å krype, møter du alltid en usynlig vegg.
Sammenlignet med markedsledere som «Call of Duty: Modern Warfare 2» og «Battlefield: Bad Company 2» kjennes «Sniper: Ghost Warrior» ut som et gammeldags FPS-spill. Inntrykket du sitter igjen med er at utvikleren har sagt seg fornøyd med de vakre omgivelsene, og ikke brydd seg om å lage noe mer enn et provisorisk spillandskap.
FOR DÅRLIG, FOR SENT
Detaljene i de ulike bygningene som du kan utforske, er uhyggelig like - og når de samme elementene alltid er til stede føles det utrolig statisk.
Når «Sniper: Ghost Warrior» faktisk fungerer så er det veldig artig, problemet er bare at det skjer så alt for sjeldent.
Som regel ligger det litt under middels av hva du kan tåle av et FPS og det hele blir drastisk uspillbart når spillet forventer at du skal snike deg rundt uten å alarmere fiendene. Det er nemlig så å si umulig å lese omgivelsene rundt seg, og et snikespill der du ikke ser hvor fiendene er føles frustrerende og urettferdig. I de fleste tilfellene er det best å satse på at du rekker å plaffe ned fiendene før de slår alarm og mission failure er nært forestående.
At spillet forventer at du skal kunne snike deg rundt på en effektiv måte uten noen form for opplæring innenfor nærkamp, er også litt forunderlig. Det skal være mulig å bruke en kniv for å ta fienden av dage i det skjulte (i alle fall skjer dette i mellomsekvensfilmene), men tiltross for flere tapre forsøk fikk jeg det aldri till.
Urettferdig frustrerende spill har jeg aldri funnet særlig attraktivt med mindre belønningen veier opp. I «Sniper: Ghost Warrior» er det ikke store belønningen å hente, og til tross for noen bonuser du får når man finner skjulte gjenstander rundt om i spillet, er det aldri noe som driver den store viljen til å spille videre.
Nå skal de nevnes at «Sniper: Ghost Warrior» lanseres til budsjettpris, men den lave prisen i seg selv gjør ikke spillet til et åpenbart kjøp.
«Sniper: Ghost Warrior» er et spill kun for spesielt interesserte, men allikevel finnes det så utrolig mange bedre alternativer der ute. Har du allerede fullført samtlige og ikke orker å vente på det neste Call of Duty, kan du - hvis du er ekstremt tilgivende av natur - kanskje finne noen å glede deg over her. Hvis ikke, styr langt unna og vent på noe bedre.
NB! «Sniper: Ghost Warrior» er lansert til Xbox 360 og PC. Vi har anmeldt 360-versjonen.
