Nylig lanserte Sega det nedlastbare spillet «Sonic the Hedgehog 4: Episode 1», og tinte med det en til da forlengst blåfrossen kjærlighet til speed-pinnsvinet.
Her tok Sega virkelig grep og brakte oss med tilbake til Sonics gullalder, en tid der spillene ikke prøvde å gjøre noe annet enn det Sonic nettopp er best på:
Å løpe raskt bortover i fantasiske brett tilrettelagt for nettopp dette.
I anledning lanseringen ble det også kjent at Sega for alvor tok et oppgjør med Sonics råtne karrierevalg de siste årene.
For å styrke merkevarens renomé, valgte spillgiganten å fjerne alle Sonic-spill som hadde mottatt dårlige kritikker fra butikkene. Det er blitt endel av disse spillene etterhvert.
Les også: Anmeldelse av det glimrende «Sonic Colours».
Et salig Kinect-kaos
Men hva gjør Sega så, etter at Sonic umiddelbart fikk et etterlengtet løft med «Sonic 4»? Jo, de velger nok en gang å søple til serien med et anmasende makkverk av et drittspill, åpenbart hastig kastet sammen for å rekke lanseringsvinduet til Xbox 360-sensoren, Kinect.
«Sonic Free Riders» er et racingspill basert på hoverboards, svevebrett á la det Marty McFly leker seg med i «Tilbake til fremtiden 2» - bare langt mer avansert.
På papiret høres det kanskje tøft ut, men alle som har vært i befatning med de tidligere «Sonic Riders» kan muligens høre uglene hylskrike i mosen - spillene var nemlig preget av klønete kontrollere, dårlig brettdesign og generell kjedsomhet.
Og verre skulle det altså bli. Når vi i «Sonic Free Riders» må belage oss på å styre med vår egen kropp foran Kinect-sensoren - som i mange av de andre lanseringsspillene allerede har vist at ikke alltid er like presis - går det meste galt. Fryktelig galt.
Der du som Sonic eller en annen av figurene fra verdenen hans racer avgårde gjennom brettene - enten det er på jakt etter ringer, best mulig tid eller andre mål - er du i et slikt spill avhengig av noenlunde presise kontroller.
Det er dessverre ikke noe «Sonic Free Riders» kan tilby. Egentlig burde det ikke være så vanskelig for kameraet å plukke opp at du snur deg, hopper, bøyer deg ned eller strekker ut en arm, slik du er nødt til å gjøre for å lykkes.
Faktisk viser kalibreringsskjermen i Xbox 360-menyen at kameraet klarer å registrere disse bevegelsene med største nøyaktighet.
Spillet som får deg til å svette
Men i spillet gjenspeiles altså ikke dette. Oftere enn det som er ålreit vil du oppleve at spillet ikke får med seg et hopp, et forsøk på en sving, eller lignende - noe som gjerne resulterer i at motstanderne suser forbi.
Dette er ikke noe du skal oppleve mange gangene før du i ren frustrasjon hyler ut mot spillet - som ikke gir deg annet tilbake enn enerverende umusikk i altfor høyt tempo.
Med et allerede høyt aggresjonsnivå innabords hjelper det heller ikke at spillet har en tendens til å pause av seg selv midt i løpene - og på den måten ikke bare ødelegger den lille flyten du måtte ha opparbeidet deg, men også minner deg på det ubehjelpelige menysystemet som ytterligere forpester spillet. Aaarrgh!
En ting skal «Sonic Free Riders» ha: Det øker pulsen og får deg til å svette. Hvor mye av det som skyldes hoppingen, og hvor mye som skyldes raseriet, skal jeg imidlertid ikke spekulere i.
Sega har uansett langt på vei vist at de ikke lærte mye av øvelsen i forkant av «Sonic 4», der de trakk tilbake tidligere utgitte Sonic-spill av semmer kvalitet.
Om du må ha en dose fart og spenning, er det heldigvis bedre alternativer i nevnte «Sonic 4» på PS3, Xbox 360 og iPhone, eller det ferske «Sonic Colours» til Wii og Nintendo DS.
«Sonic Free Riders» går, uansett hvordan du vrir og vender på det, helt på tvers av hva et dataspill er ment å være, nemlig moro.
Det eneste riktige du kan gjøre her, er noe som du i spillet neppe får til uten plunder: Å styre unna.
NB! «Sonic Free Riders» er sluppet til Xbox 360, og krever at du har Kinect-sensoren.
