(PressFire.no): Temmelig vanskelig å tro at «South Park» fylte tjue år i august - eller 25 år, hvis vi regner med den aller første kortfilmen «The Spirit of Christmas».
Så egentlig burde Cartman, Kyle og co ha vært i trettiårene nå, mens Randy Marsh for lengst burde vært død av alkoholforgiftning. Enda mer utrolig er det at tv-serien fortsatt har den satiriske brodden i behold, og fremdeles føles like relevant i sin 21. sesong.
Brodden er kanskje ikke like konsekvent sylskarp i «South Park: The Fractured But Whole», men dette er fortsatt det festligste spillet jeg har testet ut siden «The Stick of Truth» kom for tre år siden.
Smidd av kilden
Serieskaperne Trey Parker og Matt Stone har nok en gang styrt utviklingen av spillet hele veien: de er den kreative drivkraften bak prosjektet, har skrevet manuset og er med som stemmeleggere. I likhet med forgjengeren er dette en liv levende, spillbar versjon av tv-serien, som har nok materiale til å fylle en hel sesong.
I likhet med det første spillet har «The Fractured But Whole» (Ja, «the fractured butthole») også gått igjennom flere utsettelser, og skulle opprinnelig blitt sluppet rundt juletider i fjor. Bak scenene har det dessuten skjedd saker og greier; Obsidian har overlatt utviklingen til sine kollegaer i Ubisoft San Francisco, som har lempet over spillet på sin nye Snowdrop-motor.
Det betyr at Ubisoft nå kan ta i bruk de samme animasjonselementene som TV-serien. Visuelt merker vi imidlertid ikke noen drastiske forandringer: dette ser fortsatt ut som «South Park» - ned til minste detalj, akkurat som «The Stick of Truth» gjorde. Så ingenting å klage på der.
Starter der det slapp
Historien starter der det første spillet sluttet, mens Cartman plutselig bestemmer seg for at «Ringenes herre» er skikkelig døvt, og at de nå alle skal leke superhelter. Ikke for å beskytte de svake, bevise sitt heltemot eller bekjempe kriminalitet i South Park. Cartman har allerede laget en tiårsplan som skal forvandle dette superhelt-universet til en lukrativ mediefranchise i Marvel-stil, komplett med Netflix-avleggere og solofilmer.
Superheltene har splintret i to forskjellige fraksjoner (en forhistorie fortalt i forrige ukes «South Park»-episode «Franchise Prequel», som i en blanding av «Captain America: Civil War»-basketaket og den kalde filmkrigen mellom Marvel og DC.
Utbryterne kaller seg Freedom Pals, under ledelse av Professor Timothy (utviklingshemmede Timmy, i en lett forkledd utgave av X-Men-sjefen Charles Xavier). Cartman leder rivalene i Coon and Friends, som rekrutterer meg/deg/oss i form av den samme stumme, ferske gutten i nabolaget fra «Stick of Truth». Eller eventuelt stumme jenta, siden vi denne gangen har mulighet til å velge kjønn, i tillegg til blant annet seksuell identitet, etnisitet, kulturell tilhørighet og hudfarge.
Det gjøres et poeng av at vanskelighetsgraden blir høyere desto mørkere man er i huden, men det ser ut til å bare være et gøyalt påfunn som ikke egentlig har noen innvirkning på spillets gang. Cartman påtar seg oppgaven med å dikte opp en tragisk bakgrunnshistorie for vår superhelt, som ender med det store barndomstraumet: at vi var hjelpeløst vitne til at pappa knullet mamma.
Siden leken har forandret seg starter vi på bar bakke igjen, og må gjøre mange av de samme greiene som sist for å øke i rollespillgradene. Fremfor å verve Facebook-venner må man denne gangen samle opp selfies og følgere på en lett forkledd utgave av Instagram (kalt «Coonstagram»). Istedenfor å plukke opp Chinpokomon samler vi sammen homoerotiske Yaio-tegninger av konstant koffeinerte Tweek og hans ekskjæreste Craig, i tråd med en av de beste episodene fra sesong nitten.
Må crafting være med deg
Nå kan også det meste man plukker opp brukes i et nytt såkalt crafting-system for å lage mat, hjelpemidler og såkalte artifacts. Sistnevnte er en sentral del av det nye oppgraderingssystemet, som nå øker kreftene ved hjelp av power up-dingser man plasserer i som åpner seg når man opparbeider seg erfaringspoeng. Høres kålete ut på trykk, men fungerer finfint i praksis.
Det turbaserte kampsystemet har også blitt betydelig mer avansert. Du slåss nå sammen med medhjelpere i et rutenett som fordrer mer strategisk tenkning. I løpet av spillets gang åpner du opp et dusin allierte, som alle har sine spesialferdigheter, kampanimasjoner og vittige replikker.
Noen kjemper best på avstand, andre kan tilby helbredende krefter og skjold. Selv er du utstyrt med evner i en rekke klasser, som kan byttes ut etter behov. Det er en imponerende spennvidde i variasjonene i disse kampene, som dessuten blir mer vriene utover i spillets gang – etter hvert som «The Fractured But Whole» slenger inn hindre, uforutsigbare fiender, bosser og skruballer.
Undertegnede har vanligvis ikke den helt store tålmodigheten med turbasert fighting, men hadde stor sans for kampsystemet i «The Stick of Truth» - og det systemet er forbedret på absolutt alle felt i «The Fractured But Whole».
Vanskelighetsgrader er bedre kalibrert, men dette er ikke akkurat sjakk – og det var først et godt stykke ut i historien at jeg faktisk klarte å dø et par ganger. Uansett en kilde til mye moro, enten man slåss med kjipe sjetteklassinger, hummermenn, koreanske jukseninjas, slitne gatepiker, tilsvarene slitne strippere, minstepensjonister eller fordomsfulle rødnakker som ikke tolererer heteroseksuelle.
Ekstrem digital flatulens
Spillet satser enda sterkere på tarmgass denne gangen, med fjertigheter som nå er så kraftige at de kan skyte ut hamstere fra stussen, skape tidsrevner, fryse tiden – eller eventuelt fryse hele spillet. Spillet brøt helt sammen et par ganger jeg brukte disse Buttlord-kreftene, men nå slipper vi i det minste å gå igjennom klønete treningssekvenser for å få dreisen på prompmagien.
Isteden får vi åndelig fis-veiledning av selveste Morgan Freeman, og hans magiske texmexmat. Du kan også bruke sitt mektige rektum til å løse gåter i miljøene, mens du fjerter opp til utilgjengelige områder med hjelp av Fartkour og medhjelperen Kyle «The Human Kite» Broflowski (han har en drage på ryggen, men er jo også jødisk).
Andre oppgaver kan kun løses sammen med min favoritt Captain Diabetes, der den lille hissigproppen Scott Malkinson får diabetiske raserianfall når han tyller i seg for mye sukker. Jeg har også stor sans for Wendy Testaburgers mektige mobiltelefonkrefter som superheltinnen Call Girl.
Svekket entusiasme
Mens «The Stick of Time» plukket inspirasjon fra seriens mangeårige historie, snevrer «The Fractured But Whole» inn fokuset litt mer på de siste sesongene. Spillmekanikken er forbedret og finjustert på de fleste felt, rollespillelementene flere hakk dypere og historien veldig underholdende.
Jeg merker allikevel at entusiasmen for denne oppfølgeren er litt lavere; «The Fractured But Whole» føles ikke like konsekvent inspirert og vittighetene treffer kanskje ikke like tett. Det er vanskelig å unngå at dette føles som mer av det samme; vi trasker fortsatt gjennom de samme gatene i South Park, møter mange av de samme figurene og gjør mye av det samme som sist.
La gå at bybildet har gått igjennom noen små forandringer, i tråd med hva som har skjedd i de siste sesongene av TV-serien. Nå har den lokale baren forvandlet seg til et mikrobryggeri der PC Principal vanker, South Park har fått en strippeklubb og det falleferdige hjemmet til Kennys familie er nå omringet av et kondemnert SodoSopa-distrikt.
Siden Colorado legaliserte marijuana for noen år siden har South Park dessuten fått en sjappe som selger sterke røykevarer - noe som leder til et oppdrag der vi møter en skeiv bekjent undertegnede etterlyste i anmeldelsen av det første spillet.
Der klaget jeg også mye over at konsollversjonen av «The Stick of Truth» var sensurert i Europa, noe som frarøvet oss gleden av å delta i analpenetrering og abort-minispill med julesang.
Vel, ingenting er sensurert i «The Fractured But Whole», som heller ikke går like iherdig inn for å provosere. Etter «South Park»-målestokk er dette forholdsvis tamme saker, men ikke tammere enn at vi blant annet må kjempe mot pedofile prester som drar ut rosenkranser med analkuler fra rassen.
Professor Chaos/Butters lager seg en mecha-drakt bestående av aluminiumsfolie og meksikanske fremmedarbeidere, smågutter gir sørpe fulle forretningsmenn illeluktende lapdance og vi får sjansen til å hjelpe det rasistiske South Park-politiet med å trakassere afroamerikanere på det groveste.
Millennials som gjerne lar seg krenke på hobbybasis vil sikkert finne et eller annet å bli litt forurettet over, om ikke annet av at spillet gjør så grundig narr av dem. «The Fractured But Whole» er kanskje ikke like skarp i kantene som tv-serien, og ikke like oppsiktsvekkende som «The Stick of Truth», men det er vanskelig å tenke seg at det vil bli laget et morsommere rollespill før vi drar tilbake til South Park en tredje gang.
«South Park: The Fractured But Whole» er ute til PS4 (testet), Xbox One og pc.