(PressFire.no): Da «Spider-Man» ble lansert til PS4 i 2018 var det en slags renessanse for edderkoppmannen i spillsammenheng – ikke siden det urgamle «Spider-Man 2» (navngitt etter filmen det er basert på) hadde vi sett et spill som lot deg svippe rundt med samme stil.
Det var rett og slett fantastisk bra, og nailet virkelig måten å forflytte seg rundt i byen på. Det var nesten så man kunne lukte innsiden av maska til Edderkoppmannen.
At det skulle komme en oppfølger såpass kjapt var det få som så for seg, men «Miles Morales» bygger videre på det 2018-spillet lagde og pusser og gnikker for harde livet der det er mulig – akkurat i tide til lanseringen av PlayStation 5.
Fra Brookly til Harlem
Du er her Miles Morales, senest kjent fra den ypperlige animasjonsfilmen «Into the Spider-verse», en sytten år gammel guttunge som også får superkrefter på samme måte som Peter Parker.
Historien plukker opp et år etter det forrige spillet, og et New York som har måttet lære seg at det nå er to Spider-Men som svinger rundt og slåss mot slemminger.
Den mer erfarne Parker (som har fått nytt ansikt av en eller annen grunn) skal derimot på ferie med kjæresten Mary Jane til Europa, noe som gjør at vår helt får bryne seg på å ta vare på metropolen alene for første gang – noe som raskt går skeis.
Historien er svært godt fortalt, om enn litt vel klisjéfylt og erketypisk for superheltsjangeren, med et flott persongalleri, kjapp og god dialog og en god dose humor. Den litt mer uerfarne Miles er mindre sikker på seg selv (noe du ser selv i animasjonene, der han ikke er like stødig) og både naiv og utrolig snill. Jeg liker han!
Spillet inkludert også den første personen som bruker tegnspråk jeg har sett i et spill (om man ikke teller med musa Quill i «Moss», da) – et godt tegn på at animasjonsteknologien i spill har kommet langt på kort tid!
Mye fokus ligger på bydelen Harlem og Miles (som nylig har flyttet dit) sine første steg som byens beskytter. Utviklerne har truffet blink på å lage denne delen av New York spesiell, med festivaler og gjøremål som handler om å hjelpe til i lokalsamfunnet, synes jeg. Jeg skal likevel ikke spoile for mye her, men fans av Marvel- og Spider-Man-universet kan se frem til mye kos.
Du kan velge å følge historien om Miles når du er ute og svinger deg, eller ta på deg oppdrag for samfunnet.
På øret har du nemlig makkeren Ganke Lee, bestekompisen til Miles og tech-geni som har utviklet en egen app for innbyggerne i New York – der kan de be om hjelp, og følgelig fungerer appen som en slags quest log.
Om du bare svipper rundt i byen vil det dukke opp (litt for hyppige) kriminelle aktiviteter du kan velge å slå ned på, men disse app-oppdragene er ofte av en litt annen karakter, hvor du for eksempel hjelper en butikkeier med å finne katten sin, en vindusvasker med å reparere liften sin eller en sjåfør å få løs bilen fra et snøfokk.
Enkelte av disse bygger også inn i litt større «B-plott», som kan resultere i nye drakter eller egenskaper.
Utrolig tilfredsstillende
Det er en sann fryd å dundre rundt, dra av triks i lufta og bevege deg fra en side av New York til den andre i superfart. Jeg tror faktisk jeg aldri kommer til å bli lei av det hele, spesielt etter å ha fått det i fingrene hvordan jeg kan svippe kjapt rundt hjørner og bruke akrobatikken til å gi meg boost. Enkelte plasser kan du til og med klemme deg gjennom trange ganger – bare fordi det ser kult ut!
Spillet har en ganske annerledes følelse enn det forrige spillet, og alt er satt til juletider med snøstorm og is overalt gjør også at spillet har sin egen look, selv om det foregår i samme by. Miles er mer musikkinteressert enn Peter, og det legges en kul beat over lydsporet når du flytter deg rundt.
Rett som det er havner du i kamper med fiender og kan bryne deg på en rekke forskjellige fiender som alle har styrker og svakheter. Gjerne kommer de mot deg i hopetall også, og da må du kombinere angrep med forsvar i en salig dans.
Miles har flere triks opp i ermet enn Peter Parker, og mye av repertoaret hans involverer strøm som kan sette ut mange fiender i én smell – i tillegg kan han gjøre seg usynlig i en kort periode og komme seg unna hvis det blir for hårete.
Det legger også opp til mer fornøyelige snikeoppdrag (som du heller kan banke deg gjennom, om du vil det) enn før, der du kan ta deg tid til å forsøke å snikfange alle slemmingene én etter én.
Oppgraderingene du får spillet gjennom gjør at du til stadighet får nye leketøy å gå inn i strid med og kan prøve ut nye innfallsvinkler.
Det er mildt sagt fett å dra av en ekstrem-kombo der du flyr mellom fiendene som en koreografert dans og tømmer alt av angrep Miles besitter rundt deg i et ekstremt tempo. Det ser så fett ut at en som ikke spiller selv kanskje kan mistenke at det hele er en prelagd sekvens.
Innimellom går det helt skeis, derimot, og spesielt innendørs hender det seg at jeg setter meg fast i alt mulig rart når jeg må gjøre litt mindre bevegelser. Spider-Man er lagd for å svinge seg kjapt, ikke manøvrere små områder, virker det som.
Sjeldent dette skjer, heldigvis.
Nydelig spill
Spillet kommer riktignok både på PS4 og PS5, men klemmer både bedre grafikk og andre teknikker ut av sistnevnte.
For eksempel bruker spillet bare to sekunder (!!) på å laste ferdig fra tittelskjermen til spilling, et resultat av den nye SSD-lagringen i PS5.
Faktisk er lastingen så kjapp at de morsomme småsnuttene som utspilte seg på t-banen dersom du kjørte en «fast travel» i det forrige spillet er helt borte – du må manuelt gå inn og be spillet ha de med om du vil.
Det er også null pop-in av modeller eller lavkvalitetsteksturer å se noen plass, og det virker nesten ikke å være en ende på hvor langt i distansen du kan se biler og folk.
Omgivelsene rundt deg ser nydelige ut, og på bakkeplan er det imponerende hvor detaljrikt en så stor verden er blitt gjort. Her er det liberal bruk av ray tracing, en effekt PS5 støtter på hardware-nivå, og som simulerer hvordan lys brytes og reflekteres på en mer realistisk måte.
Det hele kjører også i 4K oppløsning låst til 30 bilder i sekundet, og jeg har ikke merket noen hakking her.
Du har mulighet til å skifte over til en innstilling som låser spillet til 60 bilder i sekundet, men på bekostning av ray tracingen. Det gir et merkbart dårligere bilde, og de blankpolerte overflatene som det er så mange av i New York får falske refleksjoner.
Med ray tracing slått på er det ikke bare vinduer som får langt penere (og ikke minst riktige) refleksjoner, men alt fra våt asfalt, biler og selv drakten til Spider-Man vil korrekt gjengi og fargesette omgivelsene rundt seg.
Jeg har svitsjet mellom disse to modusene og må si at jeg i dette tilfellet faktisk foretrekker det penere bildet jeg får med alle effektene skrudd på. Dette er ikke et spill som lider så forferdelig av 30 bilder i sekundet, i grunn – og jeg liker å se på godt implementert ray tracing.
Men valgfrihet er utelukkende en bra ting!
Totalt sett er spillet kanskje et lite knepp slankere i innhold enn «Spider-Man» var for et par år siden, men det har nok litt med at det er mer strømlinjeformet. Her trenger du ikke samle spesifikke «tokens» som i det forrige spillet, der fem-seks varianter alle oppgraderte hver sin ting, for eksempel.
I stedet får du aktivitetspoeng for alt du gjør og samler teknologi-tokens for å cashe inn oppgraderinger eller nye drakter.
Det er likevel masse gjøremål rundt på kartet, men du krysser av disse i større tempo enn før takket være øyeblikkelig transport via fast travel, og for en gangs skyld føler jeg at 100% gjennomføring er innenfor rekkevidde i et åpent-verden-spill igjen. Jeg synes ikke det er fryktelig negativt, for å være helt ærlig.
Du greier å komme deg gjennom spillet på rundt ti timer, noe jeg skulle ønske var litt lengre, men det er kanskje fordi det som er her er så utrolig kult å spille.
Heldigvis er det en rekke sideoppdrag du kan gjøre, som også ender opp i opplåsbare drakter, pluss muligheten til å spille en New Game + etterpå som lar deg beholde alle oppgraderinger i en ny runde.
Selv om de tilfeldige oppdragene som popper opp blir litt repeterende holder spillet koken hele veien gjennom.
At jeg terper på lengden betyr jo strengt tatt bare at jeg koste meg i hjel og vil ha mer. Og det er det du får her, om du likte «Spider-Man» til PS4 – bare enda litt kulere.
Det er en oppgradering på alle mulige måter, men skiller seg også heldigvis ut på flere områder. Tvers gjennom en superfornøyelig affære, og kanskje det beste lanseringsspillet til en PlayStation-konsoll noensinne?
