(PressFire.no): «Stray» er en dystopisk sci-fi-historie om sosiale forskjeller, plassert i et isolert cyberpunk-samfunn som fortsatte å utvikle seg etter at menneskeheten ble utryddet.
Der robotene vi opprinnelig skapte som slaver utviklet selvbevissthet, distinkte personligheter, og skapte sin egen kultur basert på hva de visste om menneskeheten. En historie om kontrastene mellom natur og teknologi; krysningspunktet der kunstig intelligens møter vår flytende definisjon av en sjel, og hvordan vi alle i forskjellige grader er forhåndsprogrammerte.
Men «Stray» er først og fremst en kattesimulator, der man kan more seg med å kvesse klørne på møbler, dytte kaffekopper ned fra hyller, ta seg en katteblund, leke med billiardkuler og virre rundt med en papirpose på hodet. For å være ærlig er sånt den største attraksjonen med «Stray», som jeg koste meg overraskende mye med.
Til dels fordi alt utspiller seg i en så utsøkt veldesignet, stemningsfull verden som vi utforsker fra katteperspektiv, der hver eneste detalj er nøye gjennomtenkt og skapt med omtanke. «Stray» føles som et lite brukskunstverk håndlaget av entusiaster, i en bransje ellers dominert av salgsprodukter skapt av storkonserner. Et lite mirakel, som kan gi oss tilbake spillgleden etter et usedvanlig labert spillår.
Befriende lite bedårende
Ok, hvis dette var et hundre prosent realistisk katte-simulator ville rundt nittisju prosent av spilletiden være viet til å sove (det er faktisk en «achievement» linket opp til akkurat dette), men sånn ellers er «Stray» høvelig realistisk i sin skildring av vårt liv som katt.
Dette er lidenskapsprosjektet til to tidligere Ubisoft-ansatte fra Frankrike, som kaller seg Koola & Viv. De har jobbet med «Stray» i over sju år, men fikk finansiering til å ansette flere folk etter at prosjektet deres ble plukket opp av da nystartede Annapurna i 2016.
Et selskap som hadde gjort seg kjent for å produsere indie-filmer som «Zero Dark Thirty», «Spring Breakers» og «Her» - og senere markerte seg med spill som «Kentucky Route Zero», «What Remains of Edith Finch» og «Outer Wilds».
Hovedfiguren i «Stray» er en rødtabby-pus formet etter en løskatt spillskaperne adopterte etter å ha funnet ham under en bil i hjembyen Montpellier. Han fikk navnet Murtaugh, mens katten i spillet forblir navnløs – og jeg er fortsatt ikke helt sikker på om det er en gutt eller jente. Men la oss gå ut ifra at det er en hannkatt.
Dette hadde vært sørgelig enkelt å meme-fisere et spill som har en katt i hovedrollen, og skru opp nusselighetsfaktoren til det uutholdelige for appellere til dem som har YouTube-feeden full av pusekattevideoer. Men «Stray» er befriende lite bedårende, og mer opptatt av å skape en høvelig realistisk spill-katt.
Ja, med en egen mjaueknapp, og gode greier. Solgt!
Pus-kollektiv
Dette er langt fra det eneste kattespillet i verdenshistorien, men «Stray» er trolig det første som fanger så treffsikkert opp hvordan de oppfører og beveger seg.
Vel, med et mulig unntak av «Sukeban Shachou Rena». En kattespill-kuriositet fra 2009, som ble en økonomisk kattastrofe (ho ho!) og bare er sluppet til Wii i Japan.
Spillet solgte angivelig totalt rundt to hundre eksemplarer, og er med god margin det mest obskure Wii-spillet noensinne. Virker kult, men uansett.
Tilbake til «Stray», som plasserer oss i potene til en pus som bor i et kollektiv sammen med tre andre kattekompiser (eller muligens søsken). De har funnet en trygg oase over ruinene av en by engang befolket av mennesker, som nå er gjenerobret av naturen.
Kattene tilbringer late dager med å sløve og kose seg, helt til de begir seg ut på en oppdagelsesferd - som ender med at katten vi styrer faller ned fra et rustent avløpsrør og deiser dypt ned bak bymurene.
Langt unna mjauer kattekompisene fortvilet, mens vi mister bevisstheten.
Robot i ryggsekk
Katten kommer seg kjapt til hektene og begynner å utforske en fremmed verden preget av forfall, søppel og neonlys.
Befolket av melankolske roboter som alle har historier å fortelle. Normalt ville en katt ha problemer med å forstå robotspråk, men tidlig på reisen blir vi kjent med den nusselige dronen B-12 - som lider av hukommelsestap og identitetsproblemer.
Den blir en fast følgesvenn som kan kommunisere med robotene, oversette språket deres, koble seg inn på datanettverk og ta vare på nyttige ting man finner på veien. Dronen skaper dessuten en liten katteryggsekk, der den kan slappe av litt mens vi utforsker miljøene.
Katten hater umiddelbart denne dumme dritt-ryggsekken, og kaster seg demonstrativt ned på siden bare for å understreke at «Stray» er skapt av katteeiere.
Katten er ikke i besittelse av noen spesielle ferdigheter, rent bortsett fra at han er mer enn gjennomsnittet oppvakt, og betydelig mer hjelpsom enn noen katt jeg noensinne har møtt. Den er dessuten temmelig oppfinnsom når det gjelder gåteløsning, men ikke så mye at det presser troverdigheten hinsides bristepunktet.
Utforsking og enkle gåter
Jeg hadde for eksempel en perserkatt som lærte seg å åpne låste dører, ved å vri om nøkkelen med poten sin (jo, seriøst).
En ferdighet han viet all tankekraft til å lære i løpet av flere ukers intense studier, med mye prøving og feiling. RIP Brando, din lille tjukkas. Du hadde fortjent ditt eget døråpnerspill.
Så alt i alt er det ikke helt usannsynlig at en over gjennomsnittet smart katt ville klare å for eksempel dytte over noen planker for å finne snarveier. Mye av tiden går med til å manøvrere seg fra A til B via mye hopping og enkle puslerier, men dette er ikke et plattformspill.
Det er ingen fare for at man feilberegner og faller til sin død under klatreturene; man trykker X i retningen man vil hoppe og katten gjør resten automatisk. Så isteden dreier dette seg mest om å finne stier, utforske områder som er skjult for større skapninger og spore opp hemmeligheter som forteller oss mer om denne verdenen.
Oppgaveløsningen er sjeldent særlig krevende, men siden alt utforskes vertikalt fra katteperspektiv må man resonere seg frem til løsninger som skiller seg litt ut fra andre spill. Å kvesse klørne på en rullgardin kan for eksempel åpne et vindu man kan bruke som snarvei, å skrape på en dør kan få en av robotene til å slippe deg inn i et låst rom.
Sånne ting.
Svak sniking
Dette er ikke en verden fri for farer: fra tid til annen blir man jaget av småskapninger kalt Zurks; syntetiske parasitter som spiser alt, jager i flokk og minner mistenkelig om de brysomme hodekrabbene fra «Half Life 2».
De sporadiske sekvensene der Zurkene dukker opp utgjør noen av de få øyeblikkene katten faktisk kan bli drept, sammen med noen stealth-sekvenser der man må snike seg forbi bevæpnede våpendroner.
De er også, for å være ærlig, de minst engasjerende episodene i spillet. Men mesteparten av tiden går med til å utforske detaljerte bydeler, hjelpe robotene med problemer og finne elementer som kan fylle tomrommene i hukommelsen til B-12.
Det finnes også noen sideaktivtiter der man samler noteark til en gatemusikant og plukker blomster til en botaniker, sammen med en del rampete bøllestreker man kan gjøre bare fordi man er en katt – som å velte maling-spann og deretter lage potespor i malingen, tråkke på tastatur, trampe på pianotangenter og hoppe opp på bordet til roboter som spiller Mahjong mens brikkene deres fyker i alle retninger.
«Stray» introduserer nye elementer såpas jevnlig at vi aldri rekker å bli lei av noe, og forflytter seg gjennom flere områder som alle har personlighet og særpreg.
Tar gjerne mer
Disse åpne områdene er ikke kjempedigre, men siden vi kan utforske dem i høyden føles de fortsatt romslige nok. Arkitekturen i denne byen er forresten inspirert av Kowloon Walled City i Hong Kong, også kjent som Mørkets by – som i sin tid var det tettest befolkete området på jordkloden.
Over 50.000 innbyggere var stuet sammen på 26.000 kvadratmeter, før denne lovløse slumbyen ble jevnet til jorden av myndighetene i 1994. Etter å ha sett noen YouTube-videoer om Kowloon kan jeg slå fast at byen vi utforsker i «Stray» virker mye triveligere, og er langt fra like overbefolket.
«Stray» klokker inn på rundt sju timer, noe som er akkurat lenge nok for en spillopplevelse som dette - selv om «Stray» er en sånn fornøyelse at jeg skulle ønske at det hadde et par kapitler til.
Selv etter å ha saumfart miljøene grundig gikk jeg glipp av flere minne-triggere for B-12 og noen «achievements», så jeg antar at det er en gjenspillsverdi for dem som vil oppleve absolutt alt her.
Men personlig er nok dette mest spill jeg tar frem igjen bare for å gjenoppleve atmosfæren og kose meg med å være en katt noen timer.
Den typen spill vi trenger nå
Jeg opplevde ingen seriøse tekniske problemer under denne tiden, rent bortsett fra at bildehastigheten duppet dramatisk noen sekunder hver gang det automatiske lagringssystemet startet, og at «Unreal 4»-motoren fortsatt har problemer med å gjengi refleksjoner i speil.
PC-brukere har angivelig opplevd en del trøbbel, men på PlayStation er dette en solid pakke. «Stray» er såpass beskjedent at det kan knele under vekten av for tunge forventninger, men for min del er dette akkurat den typen spill vi trenger akkurat nå.
Historien har en definitiv (klumpen-i-halsen-vemodig) slutt, men noen ubesvarte spørsmål peker videre til en potensiell fortsettelse. Men med tanke på at dette er et håndlaget indie-spill skapt av et lite team som puslet i årevis før de ble ferdige, så kan det nok ta sin tid før «Stray 2» eventuelt dukker opp.
Jeg venter gjerne, mens jeg utålmodig skraper på døren til utviklerne frem til de er ferdige.
P.S. «Stray» er kun tilgjengelig for nedlastning, men en retail-spesialutgave slippes i løpet året fra iam8bit. «Stray» er også tilgjengelig som en del av Playstation Plus Extra, så ved å oppgradere abonnementet får du det gratis (sammen med rundt 400 andre spill). En temmelig bra deal. Men siden «Stray» ikke er et fullprisspill og bare koster rett under tre hundre riksdaler er dette en skikkelig bra deal uansett.
https://www.youtube.com/watch?v=4uP2MyUL49s
