Hvis du har tatt en titt på trailerne på forhånd vil «Swords & Soldiers» mest sannsynlig se ut som det reneste kaos. For ja, det er kaos. Kaos på en organisert måte, riktig nok.
La meg forklare:
Handlingen i dette spillet er tredelt. Det vil si at du spiller med tre forskjellige folkeslag. Vikinger, aztekere og kinesere.
Du starter spillet som fryktløse vikinger som skal grille, men en annen viking ved navn Blackbeard og hans tropp vil ødelegge festen. Og dermed er det vel ganske opplagt hva slags tone som er satt for resten av spillet.
Her er det nedslakting med tvilsomt moralsk grunnlag for alle penga.
For de som er kjent med Patapon-spillene fra før, vil spillestilen umiddelbart virke familiær.
Du styrer dine tropper fra venstre til høyre, og hver type figur har sine funksjoner og egenskaper.
Landskapet er skildret i lineært 2D, og du kan scrolle frem og tilbake med et kart i bunn som viser oversikten over området du befinner deg i.
Styrefunksjonene befinner seg langs en menylinje på toppen av skjermen, og her finner du litt av hvert. Du har en vesentlig gruvedriftknapp som gir deg damer.
Ganske flotte damer til og med, for disse samler inn gull og gull er en nødvendighet for å ha råd til krigere av ymse slag.
Det finnes også knapper som gir deg forsvar og angrepsteknikker når du samler opp mana, noe du gjør automatisk underveis i likhet med gull. Eksempler på hva mana kan gjøre er for eksempel å heale tropper i kamp, og imobilisere fienden din for en stund med å sende en kraftig snøstorm over dem. Eller hva med å knerte noen med et lyn eller to?
Når du får tilgang på de forskjellige knappene avhenger av mengden gull du har, mengden mana du har samlet opp, og at det tar en hvis tid for alt å lade opp igjen før noe kan brukes på nytt. Selve figurene har du ingen styrekontroll over heller.
Så fort du kjøper en ny vil de sette i gang med enten å hente inn gull eller hugge løs på fiender de møter, hvor de videre enten blir utslettet eller fortsetter standhaftig videre.
Her kommer spillets vesentlige poeng til syne, og gjør det til et såkalt prosesstrategispill der du må være en rev på timing. Det finnes ingen andre strategier å ta høyde for, annet å beregne tiden.
Noen krigere står på avstand og angriper, mens andre går helt i glaningen på fienden - noen går fort, andre sakte.
Dette, min venn, blir din jobb å beregne best mulig, slik at folka dine beveger seg noen lunde i samlede tropper.
Tap av tropper er en naturlig del av «Swords & Soldiers», men det gjør det ikke mindre stressende likevel. I likhet med Pikmin og Lemmings vil man gjentatte ganger oppleve massedød i svartedaudentempo.
Det er noe du bare må akseptere.
For de som er interessert blir det fremstilt en statistisk tabell etter hver kamp hvor du kan se eksakt antall folk du har mistet og hvor mange du har tatt av dage.
Selv om spillet på et vis ikke bringer noe nytt til bordet, og strengt tatt kunne ha gått som et gratisspill på nettet, så har det egenskaper likevel. Først og fremst så har det sjarm.
Ja, det er lett å si at et spill har det, men selve historien er bare latterlig (men på en bra måte).
Stilmessig er grafikken vel så kul med sin simplistiske strek, og du kan ikke annet enn glise av hele oppsettet mens du sitter der.
Det som også er med på å live opp spillingen litt fra nivå til nivå (i alt ti nivåer per folkeslag, tilsammen 30), er ulike typer challenges. Dette medbringer blant annet begrenset antall krigere eller å fullføre i løpet av en hvis tid.
Spillet egner seg dog ganske dårlig som multidplayer. Det blir litt som å spille bondesjakk med 4x4 ruter.
Skjermen deles i to, og er man like gode utøvere, noe man gjerne raskt blir når man plukker opp konseptet, blir det fort mye dødtid hvor flaks gjerne er det avgjørende elementet fremfor ferdigheter. Men for all del, det kan være moro det òg.
Det føles ikke ut som du får spesielt mye nytt og utfordrende å prøve deg på i «Swords & Soldiers», og det er definitivt repetativt.
Spillet vinner likevel mye på den enkle, avhengighetsdannende teknikken som gjør at du bare må ta én challenge til. Og enda en.
Som et WiiWare-spill gjør det trikset mer enn godt nok, og er en fin tittel som er moro å prøve seg på, i alle fall for en stund.
