(PressFire.no): 1995 var et legendarisk år for spill, men flere av de beste spillene, som «Chrono Trigger» og «Earthbound», kom ikke til våre trakter før lenge etterpå.
Et annet av disse var «Tactics Ogre», et spill som opprinnelig kom på Super Nintendo og så PlayStation i Japan og USA. Omsider fikk vi en versjon på PSP under det litt sprø navnet «Tactics Ogre: Let Us Cling Together», og nå i 2022 har vi endelig fått en versjon til hjemmekonsoller med undertittelen «Reborn».
Spillets regissør, Yasumi Matsuno, er kanskje mest kjent for å ha hatt lederrollen på «Final Fantasy Tactics» og «Final Fantasy XII», og det er lett å se at «Tactics Ogre» deler samme DNA som disse spillene.
Den Shakespeare-inspirerte, alvorstunge fortellingen dreier seg om borgerkrig, svik, vennskap, og lojalitet. Ikke la deg lure av de søte små figurene i spillet, for dette er heavy greier.
Vi befinner oss i et fantasy-land inspirert av renessanse-Europa. Spillet følger den unge mannen Denam, hans søster Catiua og deres felles barndomsvenn Vyce som blir med i en motstandsbevegelse i borgerkrigen som herjer det landet deres, Valeria.
Underveis dukker det opp flere plottvister som overrasket meg da jeg spilte det på PSP, og handlingen forblir like likandes denne gangen også.
Et komplekst urverk
Limet som binder sammen historien, og som utgjør det meste av spilletiden, er spillets sjakkinspirerte, turbaserte kampsystem. Jobbklasser, posisjonering, naturelementer, magi og høydeforskjeller er alle avgjørende faktorer for om du seirer eller taper.
Matsuno er glad i disse detaljerte, urverk-aktige kampsystemene – se bare på «Final Fantasy XII» – og «Tactics Ogre» har et av de bedre som finnes.
Noen vil kanskje se på «Tactics Ogre Reborn» og kalle det gammeldags og lite strømlinjeformet, for der spill som «X-Com» eller «Mario + Rabbids: Kingdom Battle» har funnet måter å modernisere og forenkle sjangeren på, er Tactics Ogre Reborn det rake motstykket.
Den granulære kontrollen du har på alt i spillet er nesten i overkant detaljert, men det er også noe av det som gjør det så gøyalt.
De intrikate systemene inviterer deg, eller kanskje vi skal si utfordrer deg, til å eksperimentere og prøve ut alle mulige slags sammensetninger, strategier og taktikker. Det er lett å se resultatene når du lykkes, og like lett å se hvorfor du tråkka feil når ting går skeis.
Makro og mikro
På makronivået gjelder det jo så klart å vinne mot fiendens lag, men minst like mye av spillet foregår på mikroplanet: Du må utstyre laget ditt, velge komplimentær magi og tilsvarende ferdigheter, samtidig som du holder styr på naturelementene som er assosiert med hver figur.
På toppen av all statistikken av og på slagmarken, er det også mange tannhjul som svirrer under panseret på dette systemet.
Bruker du mye av én type magi, for eksempel, vil denne magien bli mer effektiv i akkurat denne kampen. Været har også litt å si, og det er flere slike små faktorer som kan vippe ting i din favør uten at spillet eksplisitt viser deg dette med synlige tall.
Utviklerne bak dette spillet er noen trollmenn (og kvinner), for selv om du ender opp med å bruke minst like mye tid i menyene som du gjør på slagmarken, er det alltid engasjerende.
Kampsystemet har altså så mange små bevelige deler som du kan få til å tikke og gå akkurat sånn som du ønsker, og all tiden du bruker på å fin-tune blir tilbakebetalt i form av tilfredsstillende mestringsfølelse.
Et lite aber: Spillets fiender er intelligente motstandere og krever kløkt for å slå. Det som derimot ikke fungerer like godt er den automatiske A.I.-en som du kan skru på for lagmedlemmene dine.
Jeg anbefaler å styre alt manuelt, for de gangene jeg testet automatikken endte jeg opp scenarier som ikke gikk an å vinne. Heldigvis er dette frivillig å bruke.
Know when to hold ‘em
Noe som er nytt i «Reborn» er det geniale buffkort-systemet, som legger til et helt nytt risiko-og-belønnings-system med spillkort du kan plukke opp. Disse gir deg en bonus til skade eller kritiske treff og lignende, og varer som regel kampen ut.
Våger du å sende ut en soldat for å plukke opp akkurat det ene kortet som ligger slik til at du vil ofre posisjonen din, for å potensielt gjøre den soldaten litt sterkere?
Slike valg må du kontinuerlig ta for å overleve, og dette er et system som bidrar til å gjøre «Reborn» fresht for folk som allerede spilte spillet på PSP for over ti år siden.
Små figurer, store personligheter
Da denne nyversjonen først ble vist frem var jeg skeptisk til det visuelle filteret de har tatt i bruk for å jevne ut det som opprinnelig er Super Nintendo-figurer på skjermen.
Det er heldigvis ikke så ille som jeg fryktet det skulle bli, men jeg ønsket meg likevel en mulighet for å se alle pikslene og skru av all form for utjevning. Jeg vil ha sylskarpe piksler for pokker!
Filter eller ei, det er mye personlighet og liv i disse bittesmå figurene, og det er imponerende at dette var mulig på Nintendo sin konsoll tilbake i 1995.
De har veldig mange forskjellige animasjoner og er uttrykksfulle, noe som i tillegg hjelpes godt av de nydelig illustrerte karakterportrettene som dukker opp i dialogscenene.
En symfonisk fest av et lydspor
Ved siden av Nobuo Uematsu er Hitoshi Sakimoto en av de komponistene som har satt mest preg på Square Enix sine spill gjennom de siste 30 årene. Hans symfoniske, dramatiske stil kler denne typen spill særs godt, og vi får servert et luksuriøst gilde av musikk.
Musikken har for øvrig blitt spilt inn på nytt, og jeg er usikker på hvilken grad det er brukt ekte orkester, men jeg mistenker at i alle fall noen av instrumentene må være ekte. Uansett er lyden så overbevisende at det knapt spiller noen rolle. Resultatet er at «Tactics Ogre» aldri har hørtes bedre ut, og måten Hitoshi Sakimoto understreker både dramatiske scener og spillets mange kamper er helt uovertruffen.
«Tactics Ogre Reborn» er et enestående taktikkspill som kombinerer en fengende, episk historie som også tar seg tid til mer intime øyeblikk, og et kampsystem som byr på en svært detaljert grad av kontroll og rom for eksperimentering.
Det er så stor variasjon i hvordan du kan sette sammen laget ditt, og alle endringer du gjør gir helt håndfaste resultater som du kan se reflektert hvordan kampene utspiller seg. Det er nettopp dette som gjør systemene så tilfredsstillende å leke seg med.
Hvis du vil oppleve et av de mest formative spillene i taktikk-rollespillsjangeren som også ga oss «X-Com» og «Final Fantasy Tactics», så er «Tactics Ogre» et absolutt must. Og denne nye versjonen er den beste måten å gjøre det på.
Nå håper jeg bare at Square Enix gir Matsuno et nytt spill og et stort budsjett å leke med. Tiden er inne!
