(PressFire.no): Året er 1905, og gjengen på skipet Thalassa er på søken etter et spansk linjeskip som sank en gang på 1700-tallet. Målet er å heve skipet (og sikkert bli greit betalt).
Men ting går skeis med én gang. Dykker Alex, bestevenn av Cam (som du styrer) kommer i klem når galleonsfiguren skal opp av vannet og drukner akkurat i det Cam kommer for å hjelpe, og hevingen utsettes.
Cam tar tapet tungt og får hjelp av den erfarne sjøulken Bailey til å komme seg på beina på land, mens Thalassa drar ut for å fullføre prosjektet uten dem.
Vondt blir verre: Bare dager senere kommer plutselig beskjeden om at skipet har sunket, og alle venner og bekjente om bord er antatt omkommet.
Spillet starter for alvor i det du ankommer stedet der Thalassa sank et par måneder eller noe sånt i forveien, og sammen med Bailey skal du forsøke å pusle sammen hva i all verden det var som skjedde.
«Thalassa: Edge of the Abyss» sliter litt i starten der det haster gjennom prologen, både med å etablere figurer og deg som Cam – som av en eller annen grunn er helt stille selv om andre reagerer på det du «sier».
Jeg skulle gjerne sett at vi fikk snakke mer med de som forsvant i forliset, å knytte et litt mer emosjonelt bånd. Spesielt til Alex, som tilegnes en større rolle her enn bakomhistorien makter å utbrodere.
Men mysteriet om Thalassa tår sterkt, og skipet du utforsker er flott designet – dels bergingsfartøy, dels cruiseskip, designet og finansiert av en mystisk rik enke.
Det lukter litt «What Remains of Edith Finch», på den gode måten.
Spillet heller derimot litt mer mot «Gone Home» i at du vandrer rundt, hører på opptak fra de døde og leser logger – og selv om det creepy bakteppet alltid er der, går spillet aldri inn i horrorsjangeren.
Det er litt sånn fram-og-tilbake i nesten alle deler av spillet, føler jeg.
Det tekniske vakler gjennom store deler av spillet, med områder som laster inn og ut litt for raskt eller treigt, og lyden ikke alltid er helt vennlig skrudd til – men det bryter aldri helt sammen, og helheten reddes av flott kunststil og de fine omgivelsene.
Samtidig er gåteelementene du må løse i menyene et alright grep for å gjøre litt mer «spill» ut av det hele, der ledetråder og andre gåters løsninger er elementer som må settes sammen.
Men det sliter med noen logiske brister her og der, for eksempel henger det ikke mye på greip at løsningen til «hvem hjalp person X» er person X – og flere av gåtene er åpenbare, men ikke kan løses fordi du ikke har gløttet på riktig gjenstand enda.
Jeg opplevde også at spillet spoilet seg selv ved å ha personer jeg ikke ante hvem var i løsningene sine. Jaja.
Litt verre er det derimot at disse ikke-fult-så-aha-momentene gåtene brukes som «låser», og når de løses gjør de at rom du allerede har saumfart plutselig har nye gjenstander i seg du kan kikke på.
Det blir dermed svært mye fram-og-tilbake på skipet, der framdrift ofte er låst bak kjettinger du kan klippe etter du har funnet avbiteren eller låste dører.
Spillet glir forresten inn som pensum for hvordan forskjellige grener av utviklere bør prate sammen når omgivelser skal designes rundt gåter – det er temmelig irriterende å få beskjed om at en dør trenger en kniv, hvorpå den digre kniven som ligger rett ved siden av ikke kan plukkes opp
Fordi det er bestemt at det er en annen kniv som må til for å fjerne gjørmen rundt låsen!
«Walking Simulator»-entusiastene får virkelig kjørt seg her når alt foregår under vann og det tar dobbelt så lang tid å gå fra A til B enn i de fleste andre spill.
Tålmodigheten settes på prøve når du, etter å ha løst en gåte på én side av skipet, ser på kartet at en ny gjenstand har dukket opp i et rom du nettopp brukte ti minutter på å gå fra.
«Thalassa» tar 7-8 timer å komme seg gjennom, men burde kanskje greid å fortelle det hele minst et par timer raskere – som i stor grad kun går med på å spasere uten at noe skjer.
Det skal også nevnes at den norske tekstingen i spillet, både i menyer og under tale, holder jevnt over grusomt nivå.
Her er det flust av direkte oversettelser fra engelsk som ikke fungerer («the Thalassa» omtales som «Thalassaen», innstillingen), særskriftsfeil og setninger som drar deg ut av stemningen.
Enkelte deler er ikke oversatt helt, heller.
Det er litt slett i et spill lagd her på bjerget, hva?
Så det er noen humper i veien å finne, men samtidig er det fryktelig interessant, det som har skjedd om bord på skipet.
Det må jo påpekes at Sarepta åpenbart vet å skru sammen en god historie, for til tross for den til tider ulidelige vandringen bare måtte jeg se hva som skjedde.
Historien jobber seg oppover i godt tempo i det du spiller, og det er oppriktig interessant å pusle sammen rollene til besetningen og hvordan de reagerte på det som skjedde.
Og det er jo også litt av hvorfor det er vondt å spille «Thalassa».
For i motsetning til Sareptas tidligere hjerteskjærer «My Child Lebensborn», som tross tung tematikk inneholdt en del lyspunkter, er det ekstra trykkende å vite at det jo ikke gikk bra i det hele tatt her.
Du bør med andre ord belage deg på at du neppe sitter igjen særlig glad når alt er sagt og gjort.
Spillet leverer et par sekvenser som river såpass i hjerterota at jeg kommer til å huske dem lenge, godt hjulpet av kompetent stemmeskuespill.
Jeg vet ikke helt om spillet er det helt store dypdykket i traumer og aksept som jeg kanskje hadde innbilt meg, men jeg satt rimelig tankefull igjen etterpå.
For «Thalassa» er et spill som sier lite, men samtidig mye. Et spill som er ganske bastant, men som ikke konkluderer, og som lar forventninger være et virkemiddel.
Forventninger og et lite snev av fordommer – der det du trodde var retningen persongalleriet ville ta kanskje ikke var helt riktig likevel.
I likhet med Cam hadde jeg en trang til å oppklare mysteriet og finne ut hvorfor det ble som det ble. Og da slutten kom, speilet reaksjonen min også mye av det Cams interne dialog reagerte med.
Vi har et skjørt liv, påvirket av ti tusen små valg og små korreksjoner hver eneste dag, og ikke alt gir mening eller er rettferdig.
I så måte leverer «Thalassa» mye på det utviklerne ønsket å gi, føler jeg, og det er jo en stjerne i boka når jeg bare måtte spille gjennom hele greia så raskt som mulig, selv om hele opplevelsen «Thalassa» dras litt ned av spillet «Thalassa».
«Thalassa: Edge of the Abyss» er ute til PC, PlayStation og Xbox nå.
