(PressFire.no): Jovisst får vi en stadig mer bugnende flora av abstrakte og kunstferdige indiespillprosjekter der ute, som setter konvensjoner på prøve og utfordrer spillmediets grenser, men selv med «Journey»-er og «Everybody's Going to the Rapture»-r har jeg aldri vært borti noe som «That Dragon, Cancer»
Det er kanskje ikke så rart når man snakker om et pek-og-klikk-spill som befatter seg med å utforske de emosjonelle implikasjonene ved en livstruende sykdom.
Dødens frammarsj
Så, hva skal man skrive om denne to timer lange, tidvis opprivende ferden gjennom fargesprakende kulisser?
For det første at det er vanskelig å skrive om. «That Dragon, Cancer» er et Kickstarter-finansiert prosjekt basert på en sann historie – det vil si, historien til et ektepar som mistet den 5-6 år gamle sønnen sin til den dragen, Kreften, selv om ridderne gjorde alt de kunne for å stoppe den.
Hovedpersonen her er Joel, gutten med diagnosen. Joel er 5 år gammel, men kan fortsatt ikke prate; dragen har hemmet den kognitive så vel som den emosjonelle utviklingen.
I spillet fremstilles han som en ansiktsløs kulisse, og foreldrenes streben formidles gjennom en kombinasjon av private lydklipp og skriftlige betraktninger.
Det er med andre ord vanskelig å skrive om «That Dragon, Cancer» fordi man har å gjøre med virkelige skjebner, virkelig smerte.
For hvem ønsker egentlig det: Å rette et kritisk blikk mot en i utgangspunktet høyst privat dagbok over ekteparet Greens refleksjoner i sin siste tid med sønnen Joel.
Det er med andre ord en hjerteskjærende historie, uavhengig av hva jeg skriver om spillet.
Interaktiv drøfting
Å gå noe dypere inn i den konkrete delen av spillet føles ikke riktig, både på bakgrunn av hva «That Dragon, Cancer» forsøker å formidle, men også fordi det tøyer definisjonen av «interaktiv» til det absolutte bristepunktet.
«That Dragon, Cancer» er ikke noe for alle - på samme måte som det å dumpe ned i lenestolen og virkelig filosofere over tingenes tilstand ikke er noe for alle. Mer er det strengt tatt ikke å si om den saken.
Det som virkelig plaget meg med dette spillet er dermed også åpent for livlig diskusjon: «That Dragon, Cancer» tipper nemlig gradvis over til å bli en slags drøfting av Gud og hens vilje.
Religion til besvær
Å sitte og lytte til mor Greens hardnakkede tro på at Gud redder Joel, for like etterpå å måtte delta i en iscenesettelse av Jesu og hans disiplers ferd over det stormfulle havet, føles påtrengende og ubehagelig.
Disiplinene frykter for sitt liv i den voldsomme stormen, får vi lære, mens Jesus sover trygt bak i båten. Når Jesus så våkner, stilner han stormen med et vink, og gir disiplinene skyldfølelse for at de betvilte hans evner til å redde dem.
En umenneskelig anklage midt oppi all menneskeligheten der, altså. Takk for den, Jesus.
Om vi derimot setter Jesus til side og ser på ekteparet Green, kan de religiøse over- og undertonene likevel inngå i en dialog om religionens rolle i tragedien.
Far Green uttrykker nemlig en smule skepsis til konas overbevisning om Guds vilje, noe som igjen kan invitere til spørsmålet om himmelsk trøst er falsk trøst eller en nødvendig livbøye i Livets farvann.
Mye står naturligvis og faller på hvorvidt familien Green var dypt troende i utgangspunktet.
Så bør du egentlig spille «That Dragon, Cancer»? Tja.
Hvis man kun tar tematikken i betraktning, er det en interessant utvidelse av spillbegrepet. Kanskje er det til og med en viktig utvidelse. På samme tid forutsetter spillet et over gjennomsnittlig åpent sinn fra sitt publikum, all den tid det befatter seg med noe de aller færreste har opplevd.
I små øyeblikk røsker det tak i hjerterota med begge klyper, i andre øyeblikk blir tematikken nærmest banalisert gjennom klønete grensesnitt og navigasjon.
Likevel: Det føles kynisk og hjerterått å trille terningkast over «That Dragon, Cancer». Og det sier kanskje mer enn noe annet.
