(PressFire.no): Alle hunder ender opp i himmelen!
«The Holy Gosh Darn» starter på festlig vis – Englene Cassiel og Puriel sitter på ræva ved inngangen til Himmelen og leker «Guess that dawg!» for hundre tusende gang.
Ingen mennesker kommer seg til himmelen av en eller annen grunn, og bare bikkjer løper forbi Peter på vei inn i himmelriket.
Cassiel (og jeg) håper på corgi hver gang, mens pudler og labradorer løper inn den litt shabby perleporten. Som vanlig er det ingen av hundene som vil klappes, til englenes store fortvilelse.
Rutinen brytes av at Puriel får inn signaler om at hundrevis av menneskesjeler er på vei inn – men i form av fantomer.
Dette er et problem, for selveste Gud har sagt at fantomer bare er tull! De skal ikke eksistere!
Og det betyr et paradoks, som gjør at hele himmelriket eksploderer i en diger soppsky og alt går ad undas.
The end!
Cassiel får hjelp av Døden sjæl – Azrael – som er skyld i at det hele har gått skeis.
Han låner bort et magisk ur som gir Cassiel muligheten til å reise fram og tilbake i tid, og gir henne seks timer fra hun våknet på sofaen til kjempesmellet.
Seks timer igjen og igjen og igjen.
«The Holy Gosh Darn», eller «Den hellige fy flate» om du liker den norske utgaven, er en kompott av sjangere – og blander god gammeldags pek-og-klikk med tidsreise og lett plattforming.
En slags superkonsentrert «Majora’s Mask», der «loop»-delen av tidsloopen ikke nødvendigvis handler om å starte alt på nytt, men heller hoppe fram og tilbake når det passer seg.
Spillet er det tredje i «tirsdags-trilogien» til studioet, sammen med «Manual Samuel» og «Helheim Hassle», men du trenger ikke å ha spilt noen av de forrige spillene for å skjønne tegninga her.
Det er noen throwbacks til de andre spillene, men de er såpass løst satt opp at du kan spille de i hvilken som helst rekkefølge.
Resultatet av denne gameplay-miksingen er ganske enkelt et av de mest interessante pek-og-klikk-spillene jeg har spilt, et av de beste norskproduserte spillene jeg har spilt – og jevnt over et av de morsomste også!
Utviklerne i Perfectly Paranormal leker seg her, og leken driver hele sjangeren framover, føler jeg.
Jeg er jo en sucker for tidsreise og alt som følger med når du endrer ting. Og her leveres puddingen så til de grader.
Du har direkte kontroll på tiden til enhver …tid, og kan når som helst vri klokka bakover eller framover for å passe det du ønsker å utrette.
Det gir utrolig mange kule vrier på kjente og kjære troper i sjangeren, og legger også opp til mye moro.
Verdens treigeste kaffetrakter blir plutselig kritisk, en gamling som går for sakte setter hele verden i fare og en pratesjuk vaktmester bruker alt for lang tid til å komme til poenget – du må finne snarveier i både spilling og dialog for å rekke alt.
Ingenting stopper tiden – heller ikke dialog med folk – som gjør at du alltid må følge med på hvor lang tid ting tar, når områder er åpne og hvor folk befinner seg til riktig tid.
Det betyr også at du kan spole tilbake om du misser noe, eller om du har lært noe viktig.
Praten med folk du møter er alfa omega her, og et av hovedpoengene i spillet er å lære litt om de du møter og derfor få fortrinn i kommende / tidligere samtaler.
Ettersom tiden putrer mot dommedag under pratingen er informasjon gull verd, og du kan spole tiden tilbake når som helst, gjerne midt i en setning.
Du kan også hoppe rett i det og avbryte de du møter om du har hørt ting før (men som for de du prater med ikke har skjedd enda), eller du kan rett og slett hoppe forbi folk som låser deg til dialog.
Men du kan ikke være for utålmodig heller: du kan be folk du har hørt babble mange ganger om å holde kjeft, men det kan slå tilbake ved at de synes du er for uhøflig og så nekte å prate mer.
Null stress – bare spol et par minutter tilbake og prøv igjen.
Tidsreiseaspektet legger så mange lag på alt, så mange interaksjoner som endrer seg, så mange muligheter for festligheter og eksperimentering – å lage alt dette og å se for seg alle variabler må ha vært et mareritt for utviklerne!
Det er så mye dialog som forandrer seg basert på om du har hørt ting før, Cassie snakker annerledes til folk nesten hver gang de møtes og spillet tar høyde for utallige dialogvalg.
Humoren hos gjengen i Perfectly Paranormal har alltid vært on point i tidligere spill, men det er sjeldent jeg humrer så mye i skjegget som her.
Her greier de kunststykket å kombinere absurd humor, oppriktig funny øyeblikk og til og med en liten dæsj med religionskritikk.
Cassie og de aller fleste du møter er både skrevet på en fantastisk måte og har stemmeskuespill som står til gull – det er mange skikkelige morsomme øyeblikk her, og så mange gjemte dialoger som får meg til å undre om spillet egentlig bare er en samling med easter eggs.
En favoritt er når du oppgraderer uret ditt, som du får beskjed om vil ta flere timer å få ferdig – men som blir ferdig med én gang fordi de som oppgraderer jo kan reise i tid med uret de oppgraderte.
Også spoler du litt tilbake til før de oppgraderte uret (men fortsatt holder deg i den samme dialogen) – som gjør at du kan avbryte praten med «ah, jeg fikk gjort det i framtiden!» og dermed slipper å oppgradere!
Det trigger en hel sekvens med eksistensiell tåkeprat om hvordan tid og rom og logikken i spillet fungerer. Fantastisk! Fantastisk merkelig!
Om jeg skal sette fingeren på noe så er det kanskje at veldig mange figurer du møter har samme skuespiller, som har en distinkt nok stemme til at du hører veldig lett at det er han.
Litt merkelig når disse figurene så står og prater med «seg selv». Men det er småpirk!
Kanskje litt verre er det at denne fram-og-tilbake-spolingen blir litt for forvirrende for sitt eget gode. Når nye egenskaper som å ha med seg ting tilbake i tid dukker opp får du også mulighet til å duplisere disse, og da kan ting gå litt i spinn.
Uten tunga rett i munnen kan du være uheldig å reise tilbake til 12:00 og ha glemt å låse en ting – som gjør at du må gjøre alt på nytt.
Heldigvis har jo utviklerne som nevnt vært utrolig gode på å ta høyde for slikt, og de lar deg hoppe over store deler av det du allerede har gjort av både reising og prat.
Spillet har også en rekke achievements som gjør at du må vri hjernebarken enda litt mer for å få tak i – og som gjerne krever at du dedikerer store deler av «loopen» til. Ikke ofte jeg går for slike, men når de er bakt inn så godt som her så smakte de godt.
Det er ikke ofte at jeg føler «pek og klikk»-sjangeren leverer noe nytt og fresht.
Fram til «Return to Monkey Island» for et par år siden følte jeg egentlig at hele sjangeren ikke maktet å levere særlig mer enn terningkast fire.
Men «The Holy Gosh Darn» er gosh darned good – det er et friskt pust. Det er velskrevet og oppriktig morsomt. Det har en interessant premiss, er utrolig godt gjennomført og holder koken hele veien gjennom.
Er dette det beste norskproduserte spillet? Om ikke, så er det neimen ikke langt unna. En sterk femmer!
https://www.youtube.com/watch?v=tH7gOafDjj4
