(PressFire.no): Arbeid for fellesskapet, sa de.
Vi er flittige små arbeidsmaur vi – jeg og mine ansiktsløse kamerater fra alle verdens hjørner.
Vi venter på bussen, graver gruver og sleper tonnevis med mineraler frem og tilbake, om og om igjen. Byen vi forsøker å sette opp i dette golde ingenmannslandet vokser imidlertid tregt.
Timene går og absolutt ingenting skjer.
Arbeid for fellesskapet? Ikke drit deg ut.
Proletarer i alle land, forén eder!
«The Tomorrow Children» låner ikke bare tungt fra den sovjetiske ikonografien med sine propagandaplakater, «Void-ka» og matrjosjka-dukker – det er også like festlig å spille som brødkøene i Sovjetunionen virket appellerende å stå i.
Satt i en åpen og tildels tilfeldig skapt verden, befolket av andre spillere, er målet å legge til rette for at byen din kan nå fem hundre innbyggere. Sporadisk popper det opp små Monty Python-aktige øyer, som du busser til for å grave gruver og hogge trær.
Dette er bortimot alt du gjør, og det er så konstant og intenst – nærmest lammende – kjedelig at det er vanskelig å finne ord.
Gruvegravinga er treg og klumsete, utstyret du bruker går ofte i stykker, du får med deg et svært begrenset antall ressurser i sekken – og dermed er loopen komplett. Du løper fram og tilbake mellom gruve og buss, venter på bussen, stikker inn til byen for å kjøpe redskap, venter på bussen igjen, graver litt mer ressurser og så videre…
En endeløs rekke små løpeturer – I DET UENDELIGE!
Kapitalismens klamme hånd i forførende rødstjernet bjønnfett
Tempoet er en direkte konsekvens av at spillet er tenkt som en såkalt «free to play»-opplevelse. Her kan du betale for utstyr som er kjappere og holder lenger, betale for å minske konsekvensene av å dø, betale for å få enklere oppdrag og betale for å slippe unna de begredelige puslespillene du må gjennom for å konstruere bygninger og nips.
Her kommer du deg jaggu ikke forbi tittelskjermen engang før man blir forsøkt pumpet for spenn.
Anmeldereksemplaret jeg fikk kom forøvrig med en slump av disse monopolpengene (Sony anslår «verdien» til kalde tredve dollars), men selv med dette som utgangspunkt er dette virtuell seigpining av et spill.
Stå i kø for sovjetstaten
Ta bussen som går ut til øyene for eksempel. Denne følger en fast løype og går i en fast intervall, som gjør at du ofte står og venter, uten noe som helst å ta seg til. Legg til tiden du bruker på å sitte i bussen mens den snor seg gjennom ingenmannsland, så begynner tidsbruken her å framstå som direkte parodisk.
Og du vet den følelsen når bussen akkurat freser fra deg i virkeligheten? Nøyaktig like fett er det når det samme skjer gang på gang i «The Tomorrow Children».
Noe fiendeinteraksjon får vi blant annet med de visuelt slående – men mest irriterende – Godzilla-aktige monstrene som sporadisk lager kvalm. Det er bare så synd at disse møtene er redusert til å lobbe kanonkuler i evigheten, til de omsider segner om.
Og gjett hva: Betaler du litt spenn går også denne prosessen litt raskere.
Byplanlegging i plenum
«The Tomorrow Children» oppleves altså som en alt for rigid samling av grenseløst kjedelige og tidkrevende gjøremål. Det vil si alt unntatt selve bybygginga. Uten mulighet til å kommunisere med de du restaurerer byen sammen med, utvikler denne delen av spillet seg heller til å bli det reneste anarki.
Hvor ble det av planøkonomien? Den rasjonelle jernhånda?
Alt ender opp med å se begredelig ut. Bussen freser ufortrødent gjennom bygningene som er lagt i ruta, og det blir stadig vanskeligere å finne fram i denne kaotiske feberdrømmen av byplanlegging i plenum. Selv om de fleste byene i spillet utvikler seg vidt forskjellig, oppleves de uansett som den samme klynga med rot.
Slik blir også «The Tomorrow Children» en slags lett-«Minecraft», uten noe som helst rom for kreativitet. En sandkasse etter at alle nabokattene har svingt innom.
Adjø, møkkaby
Men hva skjedde egentlig med byen jeg nevnte innledningsvis? Oppnådde vi noensinne det magiske innbyggertallet?
Vel ... Etter rundt ti timer med ren og skjær kverning, etterfulgt av en lang middagspause, og intens kontemplasjon over hva det i himmelens navn og rike er jeg bruker livet mitt på, hoppet jeg inn igjen for å se bortimot null fremgang.
Fuck kollektivet! Adjøss solidaritet!
Uten noen som helst sentimentalitet for dette ubrukelige sammensuriumet av en drittby, hopper jeg til en annen, like begredelig konstruert, men mer befolket by. Jeg ser innbyggertallet passere, jeg får servert en kjapp liten dans og noe fyrverkeri, før jeg blir sendt tilbake til server-browseren for å starte på børjan igjen.
Til syvende og sist sliter vi nemlig for absolutt ingenting som helst i «The Tomorrow Children». Vi betyr ikke noe, vi oppnår ikke noe og vi er i alle fall milevis unna å være underholdt.
Hva om?
Men hva om dette er en kommentar på de problematiske aspektene ved kollektivistisk tenkning? Utfordringene som ligger i samarbeid uten meningsfulle kommunikasjon? En meditasjon over den fundamentale tomheten som ligger i å jakte digitale belønninger for virtuelt arbeid?
Nei. «Tommorrow Children» er snarere et bunnløst hull hvor tid og spenn går inn, mens absolutt ingenting kommer ut igjen. Et digitalt og estetisert Gulag, og absolutt renskåret, innholdsløs kynisme i spillform.
Om intensjonen er å skildre følelsen av å være en maktesløs nikkedukke for et totalitært regime – en ørkesløs tilværelse, hvor du aldri jobber mot noe meningsfylt, aldri har det moro og aldri nyter fruktene av sitt eget arbeid – så treffer jaggu spillet spikeren på hodet og vel så det. Hipp hurra og terningkast tusen!
Klipp heller plenen, rensk takrennene, vask badet, mal veggen og sett deg gjerne å se skiten tørke i samme slengen. Alt dette vil være vesentlig mer underholdende enn «The Tomorrow Children».
