(PressFire.no): Når jeg tenker rytmespill, er ikke illsinte biller, lysets hastighet og skrekkelige djevelhoder det første jeg tenker på.
Men i «Thumper» får du begge deler, et spill som av utviklerne betegnes som et «rhythm violence»-spill, og det er sannelig ikke usant.
Du styrer en metallbille (!) som farer avgårde langs en tynn, tynn skinne-lignende struktur.
Mot deg kommer diverse hinder i takt med musikken, ikledd en visuell form som får tunnellsynet til Bowman under stargate-reisen i «2001: En romodyssé» til å virke som finsk fjernsynsteater i svart-hvitt.
Det tar av.
Faktisk rytme
Og det er et litt annerledes spill, dette. Stilrent som fy, takttrommende avhengighetsdannende og tannknasende vanskelig, men du verden så deilig mestringsfølelsen er når du får fingrene til å spille på lag med den etter hvert så sanse-utslitte hjernen din.
Apropo rytmespill, så vil jeg nesten påstå at dette er det mest puristiske av dem alle. Her er det nemlig ikke noen særlig musikk å høre, men heller et evig perkusjonsbasert lydspor der hvert hinder du forserer høres ut som en del av rytmen.
Disse hindrene er ikke særlig variert, noe som er like greit når de kommer mot deg i ni hundre milliarder kilometer i sekundet. Sving til venstre, dukk ned, hopp over, sving til høyre – kombinert med X-knappen – og du har så godt som hele greia.
Det gjør mer at det er et slags runner-spill, der du må klemme inn riktig knapp til riktig hinder, enn at du skal huske på «noter» til en låt.
Vanskelig og groteskt
Men det gjør også at det er kanskje litt for lett å bli lei. Etter ni nivåer der «musikken» egentlig er kliss lik, hindrene de samme (bare at de kommer kjappere mot deg), og oppbyggingen av baner nesten identisk, så er det fare for å bli bittelitt lei.
Det er like greit å ta seg en lang pause fra spillet mellom hver bane, føler jeg.
At hvert nivå er så himla langt blir også litt hindrende. Det er raskt en halvtime å blåse gjennom hver av de senere banene, noe som er absurd i et rytmespill. Joda, du kan starte på checkpointsene innimellom, men jeg opplever bare at det drar meg ut av rytmen jeg trenger.
Men den rytmen!
Når jeg først er i gang føler jeg meg som en rytmefingrende gud (om det er lov å si). Oppbygningen fra «dette er overkommelig» til «HOIOIOIOIAAARHG» kommer såpass snikende at jeg noen ganger ikke helt skjønner hvordan jeg har greid å reagere tidsnok til enkelte av hindrene.
Tar du en pause fra spillet i noen dager og hopper rett inn på de senere banene blir hoppet i vanskelighetsgrad straks mer åpenbart, for å si det sånn.
At spillet også er en evig intens opplevelse, der du regelrett overfalles av en audiovisuell reise gjennom et groteskt, metallisk, men utrolig pent landskap, gjør at jeg tar meg selv i ha lyst til å ta én runde til. Det er vanskelig å få nok.
Hælle måne
Hvert nivå består som nevnt av en drøss checkpoints, og har både mellombosser og en FINAL BOSS på tampen. Disse bossene spriter opp litt i at de sender ut lyspunkter du må treffe, for å lade et slags superskudd som til slutt fyres av automagisk.
Bossene har også noen knep på lur der de kan finne på å sende ut ekstra hinder du må svippe rundt, eller øke hastigheten betraktelig.
Det trøkket som oppstår når bossen tar kveld er nirvanisk – de første gangene i hvert fall, også her kan det bli litt repeterende i lengden – og så er det på’n igjen med neste runde.
Nevnte jeg at det er vanskelig?
Til tross for det, så er spillet overraskende hyggelig med deg. Treffer du en vegg uten å «thumpe» (du må holde inn en knapp), så mister billa det harde skallet sitt. To treff og du er ute, men skallet kommer tilbake på hvert checkpoint.
For supersadistene har utvikler Drool også lagt inn en Play +-modus som gjør banene enda vanskeligere, og du får ingen ekstraliv å leke med. Jeg har ikke nok hår på kroppen til å kunne rive meg gjennom de senere banene her, all ære til de av dere som har kjapp nok øye-hånd-koordinasjon til det.
VR gir deg enda mer hodesus
«Thumper» har en VR-modus for PlayStation VR, som ganske enkelt bare kler hele spillet rundt hodet ditt. Det tilføyer ikke noe spesielt annet enn at det er grisefett, for du kommer uansett bare til å sitte helt i ro i dyp konsentrasjon uansett, men fred og bevares for en berg-og-dalbane det er.
Der spillet var en sansebonansa på tv-en er det nå en direktelink inn i hjernebarken via alle sansene dine, der spillet nærmest forer deg med LSD og alskens ulovlige substanser i videospillform. Jeg får kaleidoskopisk fargespill i øynene bare av å tenke på det.
Merkelig nok foretrekker jeg faktisk å spille det sånn, og noe med timingen min ble litt feil da jeg prøvde å spille det på tv-en i ettertid. Ikke at det på noen måter er en dårligere måte å spille på, men når du blir vant til en av de, blir den andre vanskelig.
Så nådeløst, morsomt, urolig, rart og illsint – ispedd litt repetisjon. Det er «Thumper» forklart i et billeskall.
Til rytmespill å være er det en snåling, men en god en sådan. Det er en jakt etter den evinnelige S-rankingen på hvert checkpoint som er kjøttet for de som vil «runde» spillet, og kanskje en plass på topplisten, men for meg var det å bare greie spillet (og komme meg langt i ekstramodusen) rosin nok i «Thumper»-pølsa.
Spillet gjør riktignok få ting, men det gjør det særdeles godt. Og til budsjettprisen er det bare å hive seg ned i sporet og «thumpe» avgårde. Dette bør du prøve.
«Thumper» finnes på pc og PS4. Det er ikke VR-støtte på pc enda, men det skal komme.
Spillet støtter også PS4 Pro, der du får ekte 4k og HDR. Spillet får også supersampling med PSVR, slik at det ser renere ut. Ingen særlige grafiske endringer annet enn oppløsning såvidt vi kan se.
