(PressFire.no): «Total War» serien kom på banen i 2000 med «Shogun Total War», og etablerte seg fort som strategispillet med de utvilsomt mest imponerende simuleringene av massive slag på markedet.
Siden den gang har det kommet ytterligere åtte nye tilskudd i serien som alle har tatt for seg forskjellige konfliktsituasjoner fra verdenshistorien.
Og det har på mange måter vært dette som har vært greia til «Total War». Det har alltid vært fokus på simulringer av historiske slag og tidsepoker fra før den industrielle revolusjon, og serien har dermed kanskje ikke gjort de helt store utviklingshoppene innenfor spillbarhet. Det siste som skjedde var vel at man med «Empire: Total War» i 2009 innførte sjøslag.
Magi og mytologiske udyr
Men det har alltid vært de som har tenkt: «Hva om man hadde tatt grafikkmotoren til «Total War» og fylt den med fantasy-tropper og magi? Ville ikke det blitt grisetøfft?»
Og nå har endelig utviklerne i Creative Assembly gjort akkurat det. For første gang (hvis man ser bort fra brukerskapte modifikasjoner) er det mulig å utspille «Total War»-slag med magisk artilleri og flygende mytologiske udyr.
Så hvis du tidligere ikke har prøvd ut «Total War»-serien, fordi det har vært for stort fokus på seriøsitet og historie, og at det bare rett og slett har vært for lite drager, dverger og dødninger i franchisen, er det meget mulig at det med «Total War: Warhammer» passer bra å hoppe på karusellen.
I tillegg har gjenspillbarheten også fått seg et lite løft, ettersom spillet denne gangen har fraksjoner som er betraktelig mer varierte enn vanlig.
Mens man i tidligere «Total War»-spill visstnok har hatt massevis av fraksjoner å velge mellom, har de som regel fungert mer eller mindre likt, med unntak av at de har hatt forskjellige farger på uniformene sine.
I «Total War: Warhammer» er det i utgangspunktet bare fire spillbare fraksjoner, men da disse er plukket fra det ekstremt gjennomarbeidede «Warhammer»-universet, er de til gjengjeld både fargerike og vidt forskjellige fra hverandre.
Imperiet, som med sin leder Karl Franz og sin Germansk/Romerske renessanse-utrustning, kanskje er den fraksjonen som minner mest om det man har blitt vant med i tidligere «Total War»- spill, helt til man får tilgang på flyvende hippogriffkavaleri og dampdrevne tanks.
Deres svorne fiender er de korrumperende vampyrene og deres vandøde hærer, som har lite å fare med når det gjelder ballistikk, men som har mektig magi som på kort tid kan gjøre livet til troppene dine enda kortere, og deretter rekruttere dem til sine egene hærer.
Dvergene kan best beskrives som tungt pansrede, bitre drittsekker som er så konsekvent smålige at de faktisk blir litt kule. Man må nesten bare digge dvergekongen Thorgrim Grudgebearer som rir i kamp «Majestix-style» på skuldrene til sine fire tronbærere, mens han svinger øksa og en stor bok som inneholder en oversikt over alle smålige detaljer som dvergefolket ønsker enten hevn eller restitusjon for. Dvergene har for øvrig null magi, men de kompenserer for dette ved hjelp av skikkelig artilleri.
Til sist har vi orkene som ikke i så stor grad slåss for å oppnå noe som at de bare rett og slett liker å slåss. De er - på samme måte som engelske fotball-hooligans - opptatt av å reise rundt i verden for å møte andre folkeslag, og starte slagsmål med dem.
Nøkkelen for å fungere som en god orkisk krigshøvding er å holde dine «warboyz», «arrerboyz» og de andre lærkledde gutta tilstrekkelig motiverte ved hjelp av konstant fiendeskap overfor naboene, noe som - så lenge de er noenlunde seirende - opprettholder og øker deres innsatsvilje, slik at andre orker slutter seg til dem i en såkalt «Waaagh!» (som også er lyden de lager når de ikke lirer av seg aggressive gloser på cockney-dialekt).
I tillegg har vi den demoniske Kaos-horden – som først blir spillbare gjennom nedlastbart innhold – som tydeligvis misliker alle, og som etter hvert blir spillets hovedskurker ettersom de nærmer seg de etablerte kongerikene til de andre fraksjonene.
Et nikk til 1998
Det første som slo meg når jeg startet «Warhammer: Total War» var hvor utrolig mye det lignet på mitt personlige favorittstrategispill gjennom tidene: «Warhammer: Dark Omen» fra 1998.
Kanskje mest fordi de deler univers, som er en variant av germansk renessanse hvor det er mye tyske navn, teite hatter og posebukser. Men også fordi spillet hovedsakelig handler om gode gammeldagse episke helter, og om å overvinne sine fiender ved å spre frykt i deres rekker, slik at de feiger ut og rømmer istedenfor å faktisk måtte gå og slakte ned hver enkelt soldat i fiendens hærer.
Lederskap er nøkkelen til seier, og helter er derfor alfa og omega ettersom disse inspirerer og øker moralen til troppene de leder. I motsetning til tidligere «Total War»-spill der generalen som regel gir sine ordre fra en oversiktlig, men trygg posisjon, er heltene i «Warhammer» ofte de sterkeste slåsskjempene man har. De hører sådan hjemme midt i møljekalaset på slagmarken. Dette er tross alt en verden der ordentlige menn (og kvinner) tåler en trøkk og egenhendig kan ta ned små bataljoner med fiender solo.
Etter hvert som du vinner kamper vil du også bli belønnet med magiske skatter som man kan distribuere blant kommandørene sine for å øke kampdyktigheten deres ytterligere.
Og på samme måte som i «Dark Omen» består morroa hovedsakelig av å gjete hæren din gjennom fiendens linjer, samtidig som du vet at du har lite eller ingen kontroll over individuelle soldater.
Kaoset du må temme
I beste fall kan du fortelle troppene og deres ledere hvor du vil ha dem, men ettersom hvert individ har sin egen vilje, vil du fort merke at hvis de havner i en situasjon der de blir bedt om å gjøre noe som er for farlig, så tenker de heller: «Drit og dra!», mister fatningen og legger til flekkings.
Det gjør ofte at slagmarken blir en kaotisk og uoversiktlig plass der formasjoner brytes og strategier må modifiseres fortløpende ettersom deltagerne flytter seg til uforutsette plasser.
Selv liker jeg derfor å trykke TAB for å komme til det taktiske oversiktskartet og bruke pauseknappen ofte, og først studere trefningene i detalj ved hjelp av reprise etter at slaget er over. Det er da lettere å se ordentlig hva det faktisk var som skjedde.
Litt fordi kameraet ikke er helt optimalt satt opp, men mest fordi man ofte ikke legger så godt merke til alle detaljene mens man spiller, ettersom det er mer viktig å ha oversikt over den overordnede flyten på slagmarken enn over individuelle trefninger.
Du får ofte lyst til å zoome inn på troppene når de springer mot hverandre og møtes på slagmarken med brask og bram, for det gir kule og ganske filmatiske «Braveheart»-vibber.
Tenk på verden mellom slagene
Men selv om de taktiske kampene på slagmarken er selve indrefileten i spillet, er det også et strategisk verdenskart du må forholde seg til mellom slagene. Det er her du bygger byer, forhandler med de andre fraksjonene og snikmyrder en og annen kommandør på den andre siden av bordet.
Det er i denne delen av spillet du kanskje merker mest av arven fra de verdenshistoriebaserte «Total War»- spillene. Det blir nemlig på samme måte som i disse satt en del begrensninger for hvilke andre fraksjoner man kan yppe seg med, og man blir i stor grad ledet gjennom et narrativ som uansett hvordan man prøver å påvirke det, før eller siden kulminerer i et forhåndsbestemt oppgjør med den invaderende kaos-horden.
Spillet er med andre ord ikke en åpen sandkasse der du kan gjøre som du selv vil, og leke seg med verdensherredømme eter eget forgodtbefinnende, i motsetning til mange andre tradisjonelle fantasy-strategispill.
Selv fant jeg at jeg brydde meg bare bittelitt om denne innskrenkingen i frihet, ettersom jeg primært spiller «Total War» for spetakkelet i de store slagscenene.
Men hvis du er typen som verdsetter imperiebygging og administrasjonsdelen mest, så er det også mulig å fokusere kun på dette og la datamskinen regne ut utfallet av slagene istedenfor å spille dem manuelt. Noe som er et kjekt alternativ for de som ønsker det, men det finnes nok andre spill som gjør akkurat disse strategitingene bedre.
Det er også rimelig å anta at mange av begrensningene som spillet pålegger spilleren, vil modifiseres bort etterhvert. Det har for eksempel allerede dukket opp modifikasjoner som gir større kontroll over både kameraet og over hvilke fraksjoner man kan føre krig med.
Det har vistnokk vært en del problemer med å komme seg inn i spillet rett etter at det ble lansert på grunn av stort press på serverne. Selv har jeg ikke merket så mye til det ettersom jeg gjorde unna mye av spillingen før lansering, men det er likevel verdt å nevne selv om det sannsynligvis går over av seg selv når de mest ivrige spillerne får noen dager til å roe seg på.
Jeg hadde imdlertid noen krasj til desktop helt i begynnelsen fordi jeg prøvde å skvise mer grafiske detaljer ut av grafikk-kortet mitt enn jeg hadde tilgjengelig minne til. Dette gikk imidlertid over når jeg modererte kvalitets-innstillingene litt.
For spillet krever endel kraft. Det er visstnok relativt godt optimalisert, og bruker mindre prosessorkraft enn jeg ville forventet med så mange bevegelige deler som det har. Men med mindre man har et noenlunde nytt og kraftig grafikk-kort, så må det gjøres endel kompromiss i innstillingene for å få spillet til å kjøre flytende. Men når det endelig flyter er det en fryd å både spille og se på.
