(PressFire.no): «TRI» er hva det ser ut som det er, første gang du ser på det: Konseptet fra «Portal» kledd i nye farger og idéer, og med en tillagt historie som har lite med det spillmekaniske å gjøre.
Normale fysiske lover er endret i enkle, men fundamentale grep, og må utforskes og tas til følge i logiske gåter.
Til forskjell fra inspirasjonskilden, råder man her ikke over portaler på tvers av rom, men – likeså enkelt og effektivt – trekantede flater som lar deg bygge broer, vri på tyngdekraften og reflektere lys.
Det er med andre ord ingen særlig form for nyvinning eller utradisjonelle elementer å finne i «TRI». I stedet selger spillet seg på en stilfull utførelse av sjangeren det skriver seg inn i.
Rever og vertigo
«TRI» presenterer seg som en magisk og til de grader fargerik opplevelse. Påskuddet for oppgavene som skal løses, er gitt av en liksommytologisk historie om to rever som egentlig på en måte er engler.
De er naive sjeler som leker og tøyser med hverandre i evig, guddommelig liv, helt til noe går galt. Den ene blir korrupt eller frustrert og rømmer inn i et labyrinttempel der verdslige fysiske lover kan bøyes.
Reven oppfører seg særs mystisk, og vi akkompagneres av en relativt tåpelig type som kaller seg tempelvokter, og ønsker å fange reven. Spillets historie er en fin en, men den fortelles dessverre på kjedelig vis.
Spillets absolutte høydepunkt er derimot – som i de fleste i sjangeren – spillet selv. «TRI» er en opplevelse for de av oss som nyter å forvirre vår egen sans for rom.
To tredeler av tiden man tilbringer i dette spillet, har man ingen anelse om man er opp ned eller sidelengs, langt mindre hvor man er i forhold til hvor man nettopp har vært. Halve forutsetningen for å lykkes er å godta dette premisset.
Dette er altså ikke et oversiktlig puslespill der din logiske sans er den første og eneste som utfordres. Heller handler det om å tvinge hjernen til å slutte å automatisk prøve å finne ut hvilken retning som er ned – for å unngå spysjuke.
Løsrives fra rommet
«TRI» er ikke et spill med mange vridninger på fysiske lover; heller er vridningene så myke at de kan strekkes uendelig langt. Effekten er følelsen av å løsrives fullstendig fra følelsen av rommet man er i.
Dette er en kjempebragd i seg selv, som Rat King har klart bedre enn for eksempel «Antichamber» fra i fjor.
Min opplevelse av «TRI» er strødd av øyeblikk der jeg kravler ut av en bitteliten, trang tunnell der jeg plutselig, uforvarende befinner meg opp ned i taket av en diger hall, og hvor jeg timer senere har dekorert nevnte hall med talløse, nydelige geometriske former. Synes jeg selv, i alle fall.
Spillet har den etterlengtede evnen til å gjøre dét du skaper for nyttens skyld, til det vakre du beundrer og tillegger god visuell design fra spillskaperens side, etterpå.
I tillegg er spillet, med sine enkle mekanikker (enklere enn de fleste i sjangeren), i full stand til å utfordre, forvirre og fascinere, og til å pirre til flere gangers gjennomspilling. Ikke dårlig for et puzzlespill.
