Etter noen timer i «Elden Ring» er det noe som føles riktig med retningen FromSoftware tar designfilosofien sin, men det er ikke usannsynlig at et og annet vil gnage på «Dark Souls»-purister.

Tilnærmingen til åpen verden minner mye om den Nintendo tok med «The Legend of Zelda: Breath of the Wild» - ingen videre introduksjon og hele universet for dine føtter fra starten av. I teorien kan du trave rett inn i det vanskeligste området umiddelbart, men det resulterer naturligvis i en snarlig «you died».

‍

Friheten til å stange i valgfri vegg

Der FromSoftware tidligere i essens har laget en labyrint hvor stanger i veggen før neste vegg er det denne gangen du som velger hvilken vegg du vil stange i. Den nye friheten gjenspeiles også i tilnærmingen til progresjon og kamper – du har nå mer å velge mellom og dermed også sånt sett større frihet til å velge hvordan du vil løse det.

Men mest av alt legger det til en ikke ubetydelig følelse av skattejakt og utforskning – det enorme universet ligger for føttene dine. Det underbygges også av innførelsen av ridedyr – som også tilfører et helt nytt kampelement.

Utenom små frafall og tilføringer er kampsystemet «Dark Souls» i ånden og kjenninger kommer ikke bare til å tilpasse seg lynkjapt, men ha en slags tjuvstart.

‍

Kledelig

Det er ganske fort tydelig hvor mye FromSoftware-filosofien kler et åpent univers, hvor alt rundt deg kan være en risiko og dermed også en nerve de aller fleste åpne spill mangler.

Universet er designet med tanke på en slags gradvis økning i vanskelighetsgrad, men du er egentlig aldri helt trygg.

Det er imidlertid mulig å argumentere for at FromSoftware med «Elden Ring» kanskje mykner litt i kantene. Denne gangen innfører de fast travel-punkter du oppdager i løpet av spillet – noe som gir spilleren mulighet til å sikre seg.

Man kan enkelt forstå behovet når avstandene er så store som her, og man i tillegg skal dyrke oppdagelseslysten.

Jeg må også berømme designet av universet – det er storslått og det må være lov å glede seg over litt farger i et spill fra et selskap som har spesialisert seg i grått og brunt. Paletten er utvidet betydelig og det er ganske frodig i startområdet.

Et område er også herjet av storm, hvor vegetasjonen flagrer i vinden – et friskt pust, ville kanskje en fyr med dårlig humor sagt. Det føles som noe man aldri kunne fått sett i et «Dark Souls»-spill, men som bidrar mye til følelsen av et sammenhengende og «levende» univers.

Dette skal være et eget univers som er delvis skrevet av George RR Martin, men det lurer «Dark Souls» rundt hvert hjørne – ikke bare i kampsystemer og roller, men også i resirkulerte bosser fra tidligere spill.

‍

‍Etter noen timer føles «Elden Ring» som den naturlige nye retningen for det legendariske spillstudioet og kan bli spillet alle kan spille.  Misforstå meg rett – det er fremdeles plenty utfordrende, men straffen er litt enklere å svelge. Og om du møter veggen, så kan du velge å gjøre noe helt annet og heller komme tilbake.

Likevel spår jeg noen purister som kommer til å rynke på nesen av den tilsynelatende mer myke tilnærmingen til selvstraffingen – sannsynligvis de samme som går med t-skjorter med påskriften «I am listening to bands that don’t even exist yet».

Det er også verd å nevne at flerspilldelen ikke ble testet, men som det ikke er utenkelig at vil ha en stor effekt på blant annet samarbeid i det ferdige spillet.

Jeg for min del elsket de timene i spillet og det gledes til lanseringen 25. februar.

‍