Annonse

Vi har spilt to timer med «It Takes Two»

Og er fremdeles støl i smilebåndene.

Vi har spilt to timer med «It Takes Two»

Og er fremdeles støl i smilebåndene.
11:16
13:33
Utvikler
Utgiver
Slippdato
Plattformer
Annonse
13:33
11:16
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Uansett om du tenker at Josef Fares er en fargeklatt eller bare masete, så er han i alle fall boblende kreativ og entusiastisk for spillmediet.

Med «Brothers: A Tale of Two Sons» viste han at han hadde ideer og tanker som kunne omsettes til et følsomt og originalt spill.

Og han gjentok suksessen med sitt «Shawshank Redemption»-inspirerte «A Way Out» - et enestående engasjerende spill hvor to spillere må samarbeide når de tar rollene som to fengselsfugler idet de planlegger og bryter ut av fengsel.

Når han nå er aktuell med sitt tredje spill, så er det også skapt fra bunnen og opp for to spillere som skal samarbeide.

Rose ber om hjelp.

Kjære, jeg krympet foreldrene

Tematikk, tone og sjanger er imidlertid endret. Det er nå en romantisk komedie med actioneventyr, plattform- og gåteelementer for to spillere.

Vi har fått prøve spillet noen timer – og er fremdeles støle i smilebåndene.

Dere tar rollen som Cody og May – foreldrene til Rose – et par som har mistet gnisten og har bestemt seg for å skilles. Men i en slag egen variant av «Kjære, jeg krympet foreldrene» blir begge to til levende dukker når Rose ber om hjelp fra en magisk parterapibok og drar på en heseblesende berg-og-dalbane i nabolaget.

Hele spillet er møysommelig designet for at to spillere må løse oppgavene sammen, noe vi naturligvis har sett før. Her byttes imidlertid mekanikkene så fort at spillet konstant får et friskt pust og aldri blir kjedelig – det ene øyeblikket løser man plattformgåter hvor den ene skyter spiker og den andre er utstyrt med en hammer - i det andre øyeblikket er man utstyrt med eksplosiver i krigen mellom gerilja-ekorn og vepser.

Sammen er de dynamitt

Seksjonene er skreddersydd til de forskjellige mekanikkene og utfordrer tankemønsteret konstant på nye måter. Selv bossene er designet for at man må samarbeide med de mekanikkene man har til rådighet – typisk hvor den ene skyter eksplosiv «nektar» og den skyter fyrstikker som piler.

I løpet av bare et par timer har man gjort så mye forskjellig sammen at det alene føles som man har spilt et fullverdig spill, men det renner åpenbart over av enda mer kreative kombinasjoner for samarbeid her.

Skjermen er også delt, selv om man spiller over nett og ikke sitter i sofaen sammen – det fordi man kan være nødt til å se hva den andre ser.

Det er ikke bare i det mekaniske at spillet er en liten fest, også det visuelle er sprudlende og lekent.

De to figurene er sammensatt av henholdsvis leire, tråder og knapper, som gir dem en helt spesiell taktil følelse. Stoff og materialer er mesterlig designet og figurene kan minne litt om både Yarni fra «Unravel» og Sackboy fra «LittleBigPlanet».

Far Cody blir en leiremann, mens mor Amy består av tre og ull.

Smått og godt

Universet får også et særegent preg når alle småting har blitt kjempestore, og lyssettingen og atmosfæren er ikke helt ulikt for eksempel «Antz» eller «A Bug’s Life». Måten de har gitt insekter og smådyr personligheter er heller ikke så langt unna animasjonsfilmene fra Pixar og Universal.

Det er en fryd å utforske eventyrversjonen av omgivelsene i miniatyrform og se hvordan spillskaperne har pustet liv ting du kjenner igjen fra hverdagen.  

Det er også verd å nevne at man ikke må sitte i samme sofa for å spille det sammen og at man heller ikke trenger to versjoner av spillet for å spille sammen – det selv om man spiller på forskjellige maskiner.

Ett eksemplar av spillet teller for to maskiner – og man kan derfor spille via nettet. Spillet støtter imidlertid ikke spilling på tvers av plattformene, men Fares sier at det kanskje kan komme en gang i fremtiden.

Likevel – denne «to-for-én»-varianten er en velkommen løsning i disse tider, hvor man kanskje har behov for sosialisering på trygg avstand.

«It Takes Two» slippes til PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series X/S og pc 26. mars.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Negativt
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Og er fremdeles støl i smilebåndene.
Vi har spilt to timer med «It Takes Two»
Jarle Hrafn Grindhaug

(PressFire.no): Uansett om du tenker at Josef Fares er en fargeklatt eller bare masete, så er han i alle fall boblende kreativ og entusiastisk for spillmediet.

Med «Brothers: A Tale of Two Sons» viste han at han hadde ideer og tanker som kunne omsettes til et følsomt og originalt spill.

Og han gjentok suksessen med sitt «Shawshank Redemption»-inspirerte «A Way Out» - et enestående engasjerende spill hvor to spillere må samarbeide når de tar rollene som to fengselsfugler idet de planlegger og bryter ut av fengsel.

Når han nå er aktuell med sitt tredje spill, så er det også skapt fra bunnen og opp for to spillere som skal samarbeide.

Rose ber om hjelp.

Kjære, jeg krympet foreldrene

Tematikk, tone og sjanger er imidlertid endret. Det er nå en romantisk komedie med actioneventyr, plattform- og gåteelementer for to spillere.

Vi har fått prøve spillet noen timer – og er fremdeles støle i smilebåndene.

Dere tar rollen som Cody og May – foreldrene til Rose – et par som har mistet gnisten og har bestemt seg for å skilles. Men i en slag egen variant av «Kjære, jeg krympet foreldrene» blir begge to til levende dukker når Rose ber om hjelp fra en magisk parterapibok og drar på en heseblesende berg-og-dalbane i nabolaget.

Hele spillet er møysommelig designet for at to spillere må løse oppgavene sammen, noe vi naturligvis har sett før. Her byttes imidlertid mekanikkene så fort at spillet konstant får et friskt pust og aldri blir kjedelig – det ene øyeblikket løser man plattformgåter hvor den ene skyter spiker og den andre er utstyrt med en hammer - i det andre øyeblikket er man utstyrt med eksplosiver i krigen mellom gerilja-ekorn og vepser.

Sammen er de dynamitt

Seksjonene er skreddersydd til de forskjellige mekanikkene og utfordrer tankemønsteret konstant på nye måter. Selv bossene er designet for at man må samarbeide med de mekanikkene man har til rådighet – typisk hvor den ene skyter eksplosiv «nektar» og den skyter fyrstikker som piler.

I løpet av bare et par timer har man gjort så mye forskjellig sammen at det alene føles som man har spilt et fullverdig spill, men det renner åpenbart over av enda mer kreative kombinasjoner for samarbeid her.

Skjermen er også delt, selv om man spiller over nett og ikke sitter i sofaen sammen – det fordi man kan være nødt til å se hva den andre ser.

Det er ikke bare i det mekaniske at spillet er en liten fest, også det visuelle er sprudlende og lekent.

De to figurene er sammensatt av henholdsvis leire, tråder og knapper, som gir dem en helt spesiell taktil følelse. Stoff og materialer er mesterlig designet og figurene kan minne litt om både Yarni fra «Unravel» og Sackboy fra «LittleBigPlanet».

Far Cody blir en leiremann, mens mor Amy består av tre og ull.

Smått og godt

Universet får også et særegent preg når alle småting har blitt kjempestore, og lyssettingen og atmosfæren er ikke helt ulikt for eksempel «Antz» eller «A Bug’s Life». Måten de har gitt insekter og smådyr personligheter er heller ikke så langt unna animasjonsfilmene fra Pixar og Universal.

Det er en fryd å utforske eventyrversjonen av omgivelsene i miniatyrform og se hvordan spillskaperne har pustet liv ting du kjenner igjen fra hverdagen.  

Det er også verd å nevne at man ikke må sitte i samme sofa for å spille det sammen og at man heller ikke trenger to versjoner av spillet for å spille sammen – det selv om man spiller på forskjellige maskiner.

Ett eksemplar av spillet teller for to maskiner – og man kan derfor spille via nettet. Spillet støtter imidlertid ikke spilling på tvers av plattformene, men Fares sier at det kanskje kan komme en gang i fremtiden.

Likevel – denne «to-for-én»-varianten er en velkommen løsning i disse tider, hvor man kanskje har behov for sosialisering på trygg avstand.

«It Takes Two» slippes til PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series X/S og pc 26. mars.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Vi har spilt to timer med «It Takes Two»

Positivt
Negativt
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode