LONDON (PressFire.no): Verden står ikke til påske. Snart har vi fått «Owlboy», «Final Fantasy XV» og «The Last Guardian».
Jeg var nylig i London for å få prøvesmake den ferdige versjoen av sistnevnte, mitt første møte med spillet, og det var ikke med rent lite nysgjerrighet jeg benket meg ned foran tven.
Hvordan i all verden skal dette innfri hypen som har bygd seg opp de siste ni årene?
Les mer: Intervju med «The Last Guardian»-skaper Fumito Ueda.
A boy and his Trico
Det var starten av spillet jeg skulle bryne meg på, og det tar ikke lang tid før du innser at dette ikke er et typisk actioneventyr.
Under lasteskjermen glir en rekke tegninger av dyr over skjermen, akkompagnert av et utrolig pent stykke musikk. De ekte dyrene glir over i mer fantasifulle skapninger (inkludert enhjørninger), og lander til slutt på det mystiske Trico-dyret.
Guttungen du styrer er navnløs, og våkner i et fangehull dekket i tatoveringer på kroppen. Sammen med ham i rommet er en slik Trico – en diger sammensmeltning av katt, fugl og hund, og som ikke ser veldig trivelig ut (til å begynne med i hvert fall).
Dette vesenet har rustning på, men er skadd. Flere spyd stikker ut av kroppen på den, og den har det ikke godt. Den har vært i krig.
En fortellerstemme, guttungen som gammel mann, sier at han har medlidenhet med dyret, selv om disse dyrene har et rykte på seg å spise folk. Spydene må ut.
Det er lettere sagt enn gjort. Øynene til Trico viser mannevondhet, og første forsøk på å nærme seg møtes av brøl og bjeff. Etter hvert får jeg dratt ut et spyd, men får bare et klaps tilbake som gjør at jeg mister bevissheten i et lite øyeblikk. Trico prøver å reise seg, men knekker sammen – det andre spydet står fast i et av leddene dens. Ouch.
Tillit etter hvert
Sånn er dynamikken ut over bare starten også. Skepsis preger forholdet mellom de to, men etter hvert bygges det et forhold – eller mellom oss som sitter med spaken i lankene og Trico, om du vil.
Senere må du for eksempel forsere et vann for å komme videre, men du når ikke opp til kanten på den andre sida. Trico er et vandrende klatrestativ, men er skeptisk til vann (å være dels kattedyr er ikke enkelt), så mye overbevisning må til. Mer mat, med andre ord.
Det går til slutt, og gradvis blir Trico mer medgjørlig, og begynner til å med å vise gutten hvordan ting skal gjøres.
Det tar ikke lang tid før jeg finner et mystisk skjold, som det viser seg sender ut et lys som Trico bruker som blink. Han kan nemlig skyte et lyn ut av halen, og dette brukes for å komme seg gjennom usikre vegger, og helt sikkert for å knerte fiender senere.
Ut av hula prøver gutten å forlate Trico for å finne sin egen landsby, men kommer seg bare ut til spillets hovedområde, The Den of Beasts – et digert uthult fjell, fylt med høye tårn og et virrvarr av særdeles shabby stillas-lignende strukturer innimellom.
Et eller annet har foregått her, for stedet er tilsynelatende forlatt. Trico derimot, ser ut som han vet hvor han skal, og ynker på gutten for å bli med.
Det er en heller hasardiøs tur, for å si det mildt. Disse stillasene tåler gutten fint, men med et digert beist hoppende rundt blir det en ustø tur.
Kozeknapp
Noen ganger er hoppene for skumle selv for Trico, som må oppmuntres litt før den tør å sette utfor.
Du gir instrukser via roping og gestikulering – for eksempel kan du stille gutten på kanten av et stup og hoppe mange ganger for å vise Trico at du vil at han skal hoppe videre – og noen ganger må du kanskje bort for å gi litt kjærlighet først.
Du har derfor en egen knapp for å kose med Trico. Aaaawh!
Hoppene går som regel fint, men stillasene kan plutselig revne, og gjerne med gutten oppå. Da er det svære dyret overraskende kjapt på pletten for å forsøke å redde han, noe som resulterer i ikke forhåndsdefinerte sakte-film-sekvenser der Trico prøver å fange deg.
Det er mulig å bomme grovt med hoppene her, noe jeg gjorde flere ganger, mest fordi jeg hoppet litt for mye til siden. Og det er litt trist å se Trico snappe ut i løse luften, for så å skrike ut i det du faller til din sikre død.
Enkelte ganger gir Trico deg en sjanse nummer to, og svinger halen ned slik at du kan gripe tak i den, noe som både ser og føles utrolig fett ut.
Men dette skjedde faktisk ganske mange ganger i løpet av min lille tid med spillet, og jeg føler effekten kanskje hadde gjort mer inntrykk om det ble brukt litt mer sparsomt.
Trolldom
Etter hvert støter jeg borti noen av spillets fiender – tomme rustninger som holdes opp av uhumsk magi.
Vi har sett de såvidt i trailerne allerede, men nå er det alvor. De maner frem mystiske trolldommer som sakte forfølger gutten, og treffer de han fylles skjermen med en slags runer. Litt febrilsk trykking, og de forsvinner, men for mye av dette, og det er game over.
Trico burde ta disse lett av dage, men her har han stoppet helt opp.
Han blir nemlig helt hypnotisert om han ser et spesielt øyesymbol, og disse er ofte hengt opp strategisk – tydeligvis som en slags sikkerhet for de som bodde i området tidligere. Det ellers så søte dyret blir helt stiv, og du kan se det går fanden i øynene dens, som blir illrøde.
Da må du enten prøve å dra med deg Trico tilbake til et annet område, som jeg måtte her, eller finne en måte å få fjernet symbolet på.
Mot slutten av min tid med spillet dukket disse opp mange ganger på vei opp et sentralt tårn, og jeg både snublet og ramlet ned i min jakt på å fjerne de. Akkurat hva de symboliserer, og hvorfor Trico reagerer så veldig er ikke lett å si, men å ta vekk mange hadde en uventet effekt.
For etter å ha fjernet en bønsj av disse skremmesymbolene og kommet meg til toppen, raste like gjerne hele tårnet sammen på spektakulært vis. Heldigvis fikk våre helter hoppet over til en fjellskrent, men da dukket det opp enda en Trico-skapning – nå åpenbart ikke like redd for å nærme seg.
Denne var langt slemmere enn vår venn, og tydeligvis mer vant til å gå i krig. Det nye dyret hadde fortsatt på seg kamprustningen sin, og satte klørne i siden på Trico – som ramlet ned fra fjellveggen og braste gjennom en bygning helt i bunnen av avgrunnen.
Herlige Trico
For det tar ikke lang tid før du har bygd opp en liten forelskelse i Trico, der han sitter og klør seg bak øret som en hvilken som helst slaskete labrador, eller legger seg ned for å ta en lur.
Ueda fortalte meg at han har brukt så utrolig mye tid på å gjøre Trico til et levende vesen du kan bry deg om, og han har greid det. Lydene han lager, måten han beveger seg på og oppførselen hans minner om et ekte dyr.
Han er rett og slett tvers gjennom søt, og jeg liker ikke når han har det fælt.
Men samtidig er det noe litt nifst med ham, noe mystisk. Det går svarte merker ned fra øynene hans, som om han har grått, og øynene hans skifter mellom å være fylt med liv til å være svart av sinne på et blunk – selv om det ikke er rettet mot gutten.
Litt teknisk krøll
Det er ikke så fryktelig mye nytt å hente ut av demoen jeg fikk prøve, verken av historie eller nye spillmekanikker, men ettersom det er den ferdige utgaven er det greit å påpeke et par ting.
Det er et fryktelig vakkert spill, dette, der jeg føler utviklerne har truffet blink på nesten alt. Spesielt animasjonene er helt utrolige, og måten både gutten og Trico beveger seg på er så riktig. Det virker som om alt er håndlagd, selv om det ikke kan være det!
Rent teknisk er det derimot ikke full klaff. Noen områder slet veldig med bildeoppdateringen, og selv om jeg ikke kan si at det påvirket spillbarheten nevneverdig, er det litt skuffende å se i et spill som har vært i kverna i et tiår.
Det hjelper også på stemninga at spillet har et fantastisk lydbilde. Jeg nevnte allerede musikken, som er stemningsfylt og vakker, men også lydene fra Trico og verdenen passer så godt. Mye av følelsen av at Trico er et tungt beist uttrykkes gjennom lydene til alt han rører borti, og det virker ikke som om utviklerne har glemt noe her.
Helt grei styring
Spillet har tidligere også fått en del kritikk både for kamerabevegelser og irriterende styring, men jeg kan ikke huske å ha blitt hindret av det en eneste gang – enten er det fikset til lanseringen, eller så har jeg bare justert meg kjappere enn jeg greide å tenke på at noe irriterte meg.
Kontrollsystemet føles ganske enkelt helt standard. Joda, knappevalget er snedig (trekant for å hoppe har jeg aldri sett før), men det er ikke vanskelig å lære seg.
Om noe, så var jeg mer irritert på de store ikonene som skulle vise meg hvilken knapp jeg skulle trykke hele tiden. Mulig det bare er i demoen, men jeg håper det er mulig å skru av.
Det gjenstår jo da å se om det spillmekaniske holder mål hele veien gjennom, men etter en drøy halvannen time med spillet er jeg mer interessert i verdenen og hvordan det går med både den to- og firbeinte enn noen gang.
For det er liksom noe ekstra med dette spillet...
«The Last Guardian» kommer til PlayStation 4 den 6. desember. Spillet skal også etter hvert støtte PlayStation 4 Pro. Vi prøvde den «vanlige» utgaven.