(PressFire.no): Året er 40 000, og den en gang formidable keiseren av menneskeheten er redusert til en ikke-verbal zombie, fastlåst til tronen sin, der han holdes kunstig i live ved hjelp av antikk teknologi og okkulte offerritualer.
Det var sikkert ikke sånn han så for seg livet sitt da han la ut på korstog for å forene menneskeheten 10 000 år før «Warhammer 40 000 Space Marine 2» finner sted - men én familiekonflikt og en intergalaktisk borgerkrig senere, så er vi altså her.
Selv om keiseren er satt ut av spill er hans fremste soldater, de såkalte «Space Marines», klare til å beskytte menneskeheten mot alle trusler utenfra og innenfra.
De populære figurene finnes tilsynelatende over alt i dagens popkultur også, inkludert i et tonn av memes og fraser som «The emperor protects» eller «Purge the heretics».
Selv om du ikke vet noe om «Warhammer 40,000» så har du sett minst én Space Marine en eller annen gang.
Det absurde universet fenger altså mange, inkludert meg selv.
«Warhammer 40 000 Space Marine 2» spiller på noen av de mest populære strengene fra denne verdenen med stort hell. Det er et forrykende, blodig actionspill som tidvis sliter litt med pacingen og flyten, men som vant hjertet mitt med sin rene og skjære vilje til å «gå der».
«Warhammer»-universet viser seg fra sin beste side i dette spillet.
Games Workshop sin populære mediefranchise synes også å være mer i vinden enn noensinne, 13 år etter det første spillet kom ut. Det burde være dermed være duket for en hit-oppfølger – og heldigvis leverer «Space Marine 2» de blodige varene.
Saber Interactive har tatt stafettpinnen som utvikler av serien, og fortsetter historien til Titus, Ultra Marine-kapteinen som reddet dagen i det forrige spillet.
Eller løytnant, er det vel nå. Han ble nedgradert etter at det ble sådd tvil om hans renhet og motiver av inkvisisjonen på slutten av det forrige spillet.
Uansett, 100 år har passert siden den gang, og en fullskala invasjon av H.R. Giger-inspirerte «Tyranids» truer et av solsystemene, så hvem skal da rydde opp?
Såklart er det våre gutter i blått, inkludert Titus som fremdeles har sin urokkelige tro på Keiseren i behold, til tross for behandlingen han har gjennomgått.
Han er på mange måter den perfekt hovedpersonen til et spill satt i dette universet. En person med stor integritet og lojalitet, som jobber for et av de verste regimene noensinne.
«Space Marine 2» er et tredjepersons actionspill med kanskje en anelse mer fokus på nærkamp enn det det forrige spillet hadde.
Det er naturlig nok, da variasjonen i fiender underveis krever at du hele tiden veksler mellom å bruke ulike sverd og skytevåpen, og ja – en hammer, så klart.
Som løytnant Titus hakker og plaffer du deg gjennom en kanskje ti timer lang kampanje der du konfronterer titusener av Tyranids. Underveis introduseres også en annen fiende som jeg tror jeg skal la deg oppdage selv, men dette la grunnlaget for nye konfrontasjoner som gjorde ting langt mer variert og engasjerende for meg.
Jeg storkoste meg nesten hele veien gjennom. Mengden av fanservice er betydelig, med alle mulige slags historiedetaljer og vink til det dypere universet vi befinner oss i.
Innledningsvis var jeg riktignok ikke sikker på flyten i historiefortellingen fra kapittel til kapittel, spesielt i Tyranid-delen.
Og er vi allerede tilbake til lange lasteskjermer i spill – jeg trodde det problemet var løst nå?
Uansett - når du er midt i kampens hete, lovpris Keiseren som dette spillet svinger!
Skytingen føles brutal og tung som bly, og en viss treghet i sverdkampene kommuniserer perfekt hvor svær en Space Marine er, og hvilke massive krefter som er i sving der våpenet ditt kløyver Tyranid-eksoskjeletter.
Jeg elsket også de forskjellige henrettelses-manøvrene du kan gjøre i det fienden er slått i svime. Noen av dem er så brutale at de minner mye om «Mortal Kombat»-fatalities.
Spillet finner dessuten virkelig formen midt i, og tar deg med på en spinnvill ferd gjennom «Warhammer»-universet slik vi aldri har sett det realisert før.
Som en fan er det nesten som en drøm å oppleve, for det er én ting å lytte til timesvis av lore-videoer på Youtube (shoutout til Luetin09), en annen ting er å oppleve det!
Ved flere anledninger tenkte jeg «er de virkelig i ferd med å gå der?» før de gikk og faktisk gjorde nettopp det. Jeg måtte le høyt noen ganger av scenene som utfoldet seg i tredje akt.
En annen ting Saber virkelig har lykkes med, er å formidle den svimlende skalaen av omgivelsene, det være seg en vill og vakker jungelplanet eller en gigantisk metropol under angrep fra millioner av tyranid-kryp i lufta og på bakken. Liker du gotisk arkitektur? Da får du så du blir mett, og vel så det.
Hovedpersonene kommer også i store porsjoner. De titulære «Space Marines» får gutta i «Gears of War» til å virke som et skolekorps.
Maken til bredskuldra karer som snakker som om de var i Shakespeare finnes vel ikke i gaming, og det er morsomt når alle replikker fremføres med det største gravalvor, noe som egentlig bare forsterker absurditeten i alt som skjer rundt disse karakterene.
Saber har naglet den såkalte grimdark-tonen som gjør brettspillet og bøkene så populære.
Historien byr også på noen fornøyelige vrier underveis, og ett spesifikt øyeblikk som gjorde at jeg hyttet med neven og nesten var klar til å dø for keiseren sjøl, der jeg satt.
Jeg er dog en sofapotet og ikke en Space Marine, så det får bli med fantasien.
Jeg elsker også hvor detaljert verdenen er.
Space marines-ene er umiskjennelige i sitt design fra før av med sine ruvende profiler, men rustningene her er dekoret med små skrammer og riper og andre detaljer som gir hver av dem litt ekstra identitet. For ikke å snakke om hvor mye det skinner i gullkantene på skuldrene og ørnesymbolet på brystet av rustningen.
Detaljnivået strekker seg til hver eneste krik og gotiske krok i dette spillet. Dette er den beste og mest livaktige realiseringen vi har sett av «Warhammer 40 000» sitt univers, noensinne. Helt til den eventuelle TV-serien eller filmen kommer, får man håpe!
Mengden av Tyranids på skjermen er også imponerende. Er det samme teknologi som ble brukt på rottene i «A Plague Tale: Innocence» fra samme utgiver? Det er uansett en overbevisende effekt med tilsynelatende hundrevis av blodtørste aliens på skjermen samtidig.
Det flommer bokstavelig talt over av dem noen ganger, det er som å se lemen som faller utfor et stup i en National Geographic-dokumentar!
Lyddesignet er også virkelig noe for seg selv. Det smeller kraftig fra skytevåpnene og de fremstår som langt mer enn bare vanlige håndvåpen, akkurat slik de er beskrevet i bøkene. Det er heavy duty saker.
Det gjør også mye for innlevelsen at eksplosjoner kan høres som drønn i det fjerne, eller ukomfortabelt tett på når de skjer nærmere. Jeg anbefaler å spille med hodetelefoner eller surroundanlegg på.
Det eneste med lyden som kommer til kort er musikken. Der forgjengerspillet gikk for et enkelt, men effektivt symfonisk lydspor kan jeg knapt huske noen ting av det musikalske lydsporet i dette spillet.
Den inntar en OK støtterolle, men knapt nok det? Var det musikk der i det hele tatt, i spillets ellers så formidable klimaks? Jeg husker ikke.
Kampanjen kan også spilles i samarbeid med en annen spiller, og det samme kan du også gjøre i (hittil) seks sideoppdrag som følger handlingen parallelt, men da spiller du som en annen tropp av Space Marines som opplever hendelsene fra en annen vinkel.
Det er en kul ide, og disse oppdragene er artige nok, selv om de mangler gravitas-en fra den helsprø kampanjen. Co-open byr også på en slags progresjonsmodell der du kan låse opp og oppgradere både våpen og utseende.
Jeg håper serverne vil tåle det som ganske sannsynlig blir en stor lansering for folka i Saber, kanskje fra en del spillere som er ferdig med «Helldivers 2» og er ute etter en ny insektjakt?
Og ja, du kan spille som din favoritt Space Marine-armé i multiplayeren. Jeg ser dere der ute, Blood Angels og Salamander-fans. Jeg ser dere og anerkjenner dere. Dere er hjemme nå!
«Space Marine 2» er akkurat det spillet jeg håpet at det skulle være. Foruten et anonymt lydspor er dette nærmest den fullkomne actionspill-presentasjonen fra «Warhammer 40,000»-universet.
Saber gir oss en liten flik av et gigantisk større narrativ, men hvert utvalg de har gjort tjener denne sjangeren veldig godt – fra Space Marines som heltene til de blodtørste Tyranids som hordene du bare kan meie ned. Og jeg skal si det er moro. Absurde mengder moro.
Jeg håper Saber har planer om flere eventyr med Titus, mye kan i alle fall tyde på det skal vi tolke kampanjen. «Warhammer 40 000» er kanskje et sammensurium av en rekke sci fi-franchiser som var populære da Games Workshop lanserte det på 80-tallet, men det har virkelig blitt til sin egen greie over tid.
Dette spillet fylte meg med en slags barnslig glede å oppleve universet på en slik skala, som er så nærme en kan komme bildene man har dannet seg i hodet opp gjennom årene.
Hvis online-delen ikke kneler når hundretusener av Space Marines mønstrer opp, så er det bare én ting å si: Keiseren Beskytter.
(Og: gi oss en Sisters of Battle spinoff, takk)
