(PressFire.no): I kjølvannet av «Dark Souls» har vi sett mange forsøk på å kopiere formelen til From Software. Enkelte av disse forsøkene har vært vellykkede, som for eksempel «Nioh».
Jeg bare nevner dette fordi det er en annen sjanger av spill hvor du også slåss mot stadig vanskeligere bosser, og der du tvinges til å «git gud»: Nemlig sjangeren som Capcom har popularisert med sin «Monster Hunter»-serie. Og det finnes av en eller annen grunn bemerkelsesverdig få «Monster Hunter»-kloner der ute!
Men: Nå har Omega Force, kjent fra «Dynasty Warriors»-spillene, tatt mer enn noen sider ut av «Monster Hunter»-boka med «Wild Hearts», et spill som tar utgangspunkt i Japansk folklore for å servere opp en rekke svære monstre som du kan jakte, slakte, og så lage bedre utstyr ut av.
Hvis det låter kjent så er det fordi vi her har et spill som skamløst kopierer «Monster Hunter World», og gjør en bra jobb.
Det har riktignok én vri: Du kan bygge ulike bygninger og konstruksjoner i felten som gir deg fordeler både mot bosser og som hjelp til å navigere verdenen, og det er med på å differansiere spillet fra sin mest sammenlignbare konkurrent.
Hunting high and low
«Wild Hearts» sin verden er fylt med gigantiske beist (og noen småkryp også) som du må spore ned, drepe, og så bruke ingrediensene du får til å forbedre våpnene og rustningen din. Og sånn fortsetter det i et våpenkappløp mot stadig mer fryktinngytende monstre.
Du kan velge mellom tradisjonelle sverd, pil-og-buer eller rarere våpen som en gigantisk hammer eller en slags paraply-aktig vifte. Hvert eneste våpen byr på sin egen spillestil, og du vil raskt finne ut av hva du foretrekker.
Selv kjører jeg samme stil som i «Monster Hunter», med pil og bue. Det har fungert bra hittil, og jeg ender ofte opp som dyrefôr hvis jeg går nært innpå med sverd eller andre nærkampvåpen.
For å finne frem til monstrene må du jakte høyt og lavt, og det er her byggingen kommer inn. Du kan bygge nemlig bygge zip-lines, bokser, hangglidere og andre ting som gjør navigasjonen enklere.
Jeg vil påstå at man bygger moro!
Å bygge en bedre musefelle
Disse konstruksjonene bruker du også i selve bosskampene, for eksempel kan du bygge ting du kan klatre på for å lettere komme deg på toppen av monsteret, eller vegger som kan stoppe dem fra å trampe på deg.
Her gjelder det bare å teste ut ulike ting, og det gjør kampene veldig fleksible i tilnærmingen.
Bosskampene får et frenetisk tempo som minner meg om «Fortnite», hvor provisorisk bygging er dypt integrert i kampsystemet og en viktig del av verktøykassa di.
Du vil neppe overleve lenge i «Wild Hearts» uten å ta i bruk denne mekanikken for det den er verdt, men heldigvis er det ikke så komplisert og innebærer å bare taste inn enkle knappekomboer for å sette opp spesifikke konstruksjoner. Ting «snapper» som regel på plass selv midt i hektiske kamper.
Kontrollplager
Noe som ikke sitter like bra er selve kontrollen du har over hovedpersonen. Det er dessverre altfor lett å snuble, bomme på plattformer og gjøre andre småfeil når du har behov for å være ganske presis.
Det å posisjonere seg for å gjøre et dødelig hogg kan ende i din egen død, og da må du traske hele veien til bossen igjen.
Her kommer «Wild Hearts» til kort, og jeg skulle ønske det var lettere å få spillfiguren min til å gjøre det jeg ville. Spesielt siden det er så viktig å kunne rulle, hoppe og løpe ut av veien fra en gigantisk villsvin som sprinter mot deg i 100 km/t.
De ulike våpnene føles ganske bra å bruke, og selv om det ikke føles like fleksibelt som i «Monster Hunter» er det likevel mye du kan eksperimentere med. Som nevnt tidligere lander jeg alltid tilbake på avstandsvåpen som pil og bue, men det er noe for enhver smak her.
Jeg må også nevne at flerspilleren fungerer helt sømløst, og jeg fikk stadig hjelp av snille fremmede som hoppa inn i verdenen min for å hjelpe meg. Og etterpå så bukket vi til hverandre og gikk hver vår vei igjen. Veldig moro!
Musikk i mine ører
Det vakre symfoniske lydsporet i «Wild Hearts» er rent godteri. Hvis du liker Joe Hisaishi (komponisten bak mange av Studio Ghibli-filmene) eller John Williams vil dette være midt i blinken for deg.
Generelt er hele lyddesignet svært godt gjennomført, og hvert av beistene du skal felle tilføres personlighet gjennom lydene de lager, like mye som animasjonssyklusene.
Visuelt sett er spillet derimot ganske røft i kantene – noen ganger ser det veldig pent ut, andre ganger kommer du over teksturer som virker uferdige. Væreffektene er også merkelige og ser til tider dårlige ut. Jeg trodde nesten det var noe feil med TVen min da det snødde i spillet!
Monstrene ser fenomenalt bra ut, i det minste, og det samme gjør hovedpersonen takket være en veldig god karakter-veiviser som du går gjennom helt i starten.
«Wild Hearts» er en uslipt edelsten som med noen småendringer her og der kunne blitt noe virkelig spesielt. Hadde kontrollene vært bedre og grafikken litt mer polert hadde vi snakka om en reell utfordrer til «Monster Hunter»-tronen.
Slik det er nå, er det fremdeles en interessant vri på sjangeren som Capcom nærmest har hatt monopol på. Byggingen er et artig tilskudd som fungerer overraskende bra. Jeg trodde det skulle bli litt panikkartet å måtte bygge ting mens jeg slåss mot monstre, men det tar ikke lang tid før du får taket (hehe) på det.
Jeg håper Omega Force lager en oppfølger, for de er inne på noe her. Inntil videre er du nok best tjent med å holde deg til Capcom, med mindre du er så sulten på flere av spill av denne typen at du ikke kan få nok.
