LOS ANGELES (PressFire.no): Om ikke annet, er det ingenting på markedet som ligner på «South Park: The Stick of Truth».
Den bisarre, infantile cocktailen av sjokkhumor og bæsjevitser utgjør en «Paper Mario»-vri som må kunne kalles den direkte motparten til Nintendos versjon.
Tv-serien er i seg selv splittende, men finner ofte en effektiv balanse mellom satire, spissformuleringer og … enklere virkemidler. Smakebiten vi har fått av spillet, som ironisk nok snekres av de ellers stivmaskede rollespillekspertene i Obsidian Entertainment, er mye plattere.
På minutter blir bæsj kastet, påtent og produsert i en kakofoni av fiselyder og banneord. Figurene slåss med stinkende dildoer og brøler tabuord etter hverandre i desperat håp om at noen blir støtt og ler nervøst. Poenget de febrilsk spurter etter blir aldri nådd.
Det er rett og slett slitsomt.
Litt rart er det også, for «The Stick of Truth» treffer godt når det først vil være finurlig Aller best med figurmenyene dandert som Facebook.
Enten du samler ei gruppe eller utstyrer helten din med nye våpen, får du gjentatte digitale rundspark i fleisen om du noen gang har sturet inne på et sosialt nettverk i jakt på likes, venner eller god, gammeldags oppmerksomhet.
Du styrer forresten «The New Kid», en egenlagd tiåring preget av det animerte universets miks av rollespillfloskler og «South Park»-ablegøyer. Fighter er et av yrkene du kan bekle figuren din med. Det er også jøden – en grisk nærkampskriger.
Når man drar ut på banale oppdrag i jakt på skalpen til en storskurk eller noe småplukk for en oppdragsgiver, er oppgavene til forveksling like dugnader fra rollespill for øvrig. Men her drar du på jakt etter en burrito for Cartman. Kanskje sitter du igjen med et pumpbart vanngevær, spillets tolkning av vannmagi, og en ny venn på Facebook etterpå.
Målet er selvsagt å bli den mest populære kisen på skolen, og vår presentasjon var satt til det sarte økosystemet på South Park Elementary, hvor de har alt annet enn voksne tillitspersoner og undervisning å bry seg om.
Spillet er ikke alltid gapskrattende, lårklaskende artig, men det er deilig å se hvordan Stone og Parkers fantasi snur oppned på konvensjoner i en sjanger som stort sett spenner fra selvhøytidelig fantasy til selvhøytidelig romopera - med få stoppesteder mellom.
Om krigeren utgir seg for å knase rundt med et dunstende giftsverd, kan du holde høvelig avstand, vel vitende om at det er en bruntstinkende dildo. Bueskyttere kan tenne på ammunisjonen med fjerten sin, magikere tenner rett og slett bare på fjerten sin. Går du tom for «mana», må du fram med en burrito.
Når Cartman virkelig slår seg vrang, sannsynligvis ikke for siste gang, må du ut i fiseduell. Noen ganger kan man aktivere et avføringsdrevet spesialangrep. Da kan man for eksempel sette seg i et pissoar og gjøre sitt fornødne, for så å slenge det på en uheldig mottaker etterpå.
Det samme gjelder i felten, hvor enda en «Paper Mario»-inspirasjon kommer til syne. Er du fanget bak en barrikade, kan løsningen påfallende ofte være å lage en flammekaster med rektum for å blåse sin vei forbi. Man får håpe registeret er litt bredere i den endelige versjonen.
På vei gjennom rabalderet må man tekkes oppviglerske fraksjoner som alver, gotere og jenter, uten at det vites om vi får en «Fallout: New Vegas»-aktig måte å innynde oss hos dem på.
Obsidian har stått for noen av de mer system- og konsekvenstunge rollespillene de siste ti årene, men ser ut til å ta en mer lettbent rute med «The Stick of Truth».
Det turbaserte kampsystemet er tuftet på forholdsvis enkle, grove valg a la japanske rollespill eller hovedinspirasjonen «Paper Mario», Når du ikke er i kamp, spankulerer du rundt i Colorado-periferiet og prater med folk.
På et punkt får vi en liten smakebit på spillets veivalg idet Cartman og Stan tvinger deg til å velge side. Det er forresten opptakten til fiseduellen med førstnevnte, som i sedvanlig stil sliter når søkelyset rettes mot andre enn ham selv.
Alt i jakten på den mytiske trylledingsen The Stick of Truth, et langstrakt eventyr ført i pennen (og stemmegitt) av originalskaperne Matt Stone og Trey Parker, som angivelig selv tok kontakt med Obsidian om å lage et spill sammen etter å ha beundret deres tidligere utgivelser.
Jeg sliter med å bli sugd inn i malstrømmen av fisevitser og mer eller mindre forutsigbare, «sjokkerende» blødmer idet Ubisoft skal illustrere hvorfor de åpnet lommeboka for å ta «The Stick of Truth» av THQs skuldre under konkurssalget.
Jeg er imponert over Obsidians villighet til å lage et rollespill som er så kontrært til alt annet på markedet. Om det blir et nytt «Planescape Torment»? Neppe. Og det prøver selvsagt ikke å være det heller.
Blodfansen får nødvendigvis i pose og sekk. Jeg gleder meg også til å prøve «The Stick of Truth». Om prepubertal humor er prisen å betale for innovasjon, er det helt i orden. Det er mest av alt et bevis på at vi sårt trenger nye rollespill.
«South Park: The Stick of Truth» lanseres før jul, til pc, PlayStation 3 og Xbox 360.
