Apogee Soft, en av de etter hvert glemte utviklerne fra PC-spillingens spede ungdom. De var kjent for spill som «Major Stryker» og «Rise of the Triads» - og som har en rekke andre spill under beltet som utgiver.
Et av disse er med vår kjente og kjære testosteronbombe Duke Nukem. Mange tror kanskje at hans første spill var «Duke Nukem 3D», men selv om det nok er det mest kjente, så fantes det to sidescrolling-spill som begge var veldig populære.
Siderullende spill på PC var en mangelvare på slutten av åttitallet, ettersom datamaskinene på den tiden ikke hadde maskinkraften til å kunne bevege bildet sidelengs. Det var ikke før utvikler/magiker John Carmack portet «Super Mario Bros. 3» til PC (for øvrig en portering Nintendo ikke ville gi ut) og dermed beviste at denne plattformen kunne konkurrere med konsoller når det gjaldt grafikk.
id Software gikk hen og produserte «Commander Keen» med denne revolusjonerende grafikkmotoren, og hadde tilfeldigvis Apogee som utgiver også. Det var en liten PC-verden på den tiden!
U-AN-SETT! Duke blir allerede i det første spillet betegnet som en særdeles muskuløs mannemann som er 196cm på strømpelesten og veier 108 kilo med altetende muskelmasse. Han spiser fiender, driter bazooka-ammo og spytter ut harselas mot Dr. Proton over en lav sko.
Dog, i det første spillet var han ikke like stor i kjeften. Nei, Duke var «bare» en elitesoldat leid inn av CIA for å infiltrere og knerte operasjonen til Dr. Proton – som med sin hær av roboter prøvde iherdig å ta over verden.
Gjennom spillet hopper du rundt og skyter fiender, videokameraer og samler loot for masse poeng. Faktisk har spillet en form for achievements, der du mottar poengbonuser på slutten av hver bane for å gjøre diverse ting (som å plaffe ned alle kameraene).
Det skal sies at jeg ikke kom meg noe særlig langt i spillet. Mulig det er jeg som har tålmodighet som en hundevalp, men helt ærlig er jeg ikke en stor fan. Vanskelig er det også.
Spillet bøffa forresten en hel del grafikk fra en annen gigant innen tidlig plattformskytedataspillsjangeren – Turrican. En nett liten fanside har samlet denne kuriosaen om du skulle ønske å ta en titt.
Navnet til hovedpersonen fikk litt søkelys etter spillet ble sluppet.
For Duke Nukem er faktisk en av bad guys-ene fra 80-talls-tegneserien «Captain Planet», og derfor het «vår» Duke en liten stund Duke Nukum.
Apogee fryktet represalier fra de som lagde tegneserien, så alle såkalte «2.0»-versjoner av det første spillet refererte altså til hovedpersonen som Nukum.
En av de andre navnene som egentlig skulle bli brukt som en erstatning var Duke Newcombe. Ehhh. Det viste seg etter hvert at Duke Nukem ikke var registrert noen steder, så Apogee grep sjansen; de registrerte navnet, og siden har navnet vært sentralt.
Gjennom Shareware-modellen Apogee var så glad i holdt spillet seg på den såkalte «Shareware»-topplisten i 22 måneder i strekk. Salgstall vet vi ikke nøyaktig, men en suksess var det definitivt.
En oppfølger, nesten identisk rent spillbarhetsmessig, kom i 1993. Her er plottet satt til fremtiden (1998), der Dukes ego har steget noen få hakk etter å ha reddet verden.
Under et promointervju for selvbiografien sin, «Why I’m So Great», blir Nukem kidnappet av aliens. Mer spesifikt: Rigelatinerne, som skulle bruke den brilliante hjernen til Duke for å plotte et angrep til å ta over jorda.
Duke er i dette spillet langt mer egosentrisk, noe tittelen på boka impliserer, også i spillet selv. Mannen lirer av seg gullkorn etter bossene, og på slutten av spillet lurer han faktisk på om han skal ta over verden selv.
«Well, took care of that guy pretty easy. Man, not enough action in this hole. Maybe if I jump into this live volcano, things’ll liven up.»
Duke 2 kunne vise til et langt større grafisk spekter enn forgjengeren, og også noen nye moves. Men kanskje best av alt: Støtte for lydkort. Det første spillet hadde bare lyd gjennom den evinnelige PC Speaker-en, en liten høyttaler (og jeg bruker ordet løst) som var fastmontert i kabinettet til datamaskina.
Etter «Duke Nukem 2» gikk Apogee inn i en ny fase i takt med at spillindustrien fikk en ny dimensjon klasket på seg. 3D-spill ble det nye store, og eksternt ble branding-navnet 3D Realms brukt på spill Apogee ga ut som kjørte på 3D-motorer.
Etter hvert skulle det bli bare 3D-spill, og til slutt innså Apogee at deres gamle navn kunne oppfattes som noe assosiert med gamle og utdaterte spill. Apogee ble utfaset, og den kjente og kjære logoen dukket for siste gang opp i 1996-spillet «Stargunner».
3D Realms ga så ut «Duke Nukem 3D», og resten er historie. Det var på tide å sparke rumpe, tygge tyggegummi og gå tom for sistnevnte.
Selskapet skulle gå en dyster fremtid i møte dog, og nå finnes det strengt tatt bare i navnet. «Duke»-lisensen har blitt solgt videre til Gearbox Software, som blant annet ga ut «Half Life: Opposing Force» og «Borderlands».
Legg merke til hvordan jeg ikke har nevnt «Duke Nukem Forever» en eneste gang i artikk-ah, shit.
«Forever» kom jo til slutt, til stormende «ehhh» fra hele verden. Vi får ta tak i det spillet her i Retrohjørnet om 15-20 år. Fun fact: Hertugen signerer i starten av «Forever» boka han promoterer i «Duke Nukem 2».
What are you waiting for? Christmas?
MERE MERE!
