(PressFire.no): Du vet flyten du får i et godt plattformspill? Når hode og kontroller blir ett, og du føler du kan manøvrere deg smidig gjennom alt spillet måtte hive etter deg av utfordringer?
Vel ... «Sonic: Lost World» er definitivt ikke et slikt spill.
Det er heller nærmere å være et fullstendig havari av et spill – fylt av irritasjonsmomenter og ubehjelpelig dårlig design.
Ved å i denne omgang plukke det fragmenterte og abstrakte nivådesignet fra blant annet «Super Mario Galaxy»-serien, stiller nemlig utviklerne i Sonic Team gigantiske krav til sin raske, men ubehjelpelig klossete maskot.
Klomsete!
Det Sonic har manglet i presisjon har han tradisjonelt tatt igjen i hurtighet. I «Lost World» er tempoet derimot senket betraktelig, uten at det har hjulpet noe som helst på manøvreringsevnen. Sonic føles stiv og treg, mens hoppene hans har et merkelig moment som gjør de unødvendig vanskelige å beregne.
Løpeknappen du denne gangen er utstyrt med hjelper litt på tempoet. Denne har imidlertid en dobbeltfunksjon da den også klistrer Sonic til nærliggende vegger for så å sette i gang en treg «wall run»-animasjon.
I beste fall mister man flyten, som oftest dør man.
Dette er altså et Sonic-spill hvor du ikke bør bevege deg så raskt.
Enda verre blir det når Sonic bare nekter å gjøre som du vil. Han har blitt velsignet med evnen til å heise seg opp på plattformer, men funksjonen er ofte upålitelig.
Flere ganger plasserer jeg nesetippen til pinnsvinet på en kant, for å se han ramle apatisk i døden. Andre ganger hekter han seg plutselig fast i kanter jeg til sammenligning er lovlig langt unna, noe som saboterer hoppene mine videre.
Fullstendig kontroll er en absolutt nødvendighet i plattformspill, og her bommer Sonic Team grovt. Flere ganger flyger Sonic veggimellom når jeg prøver meg på små forsiktige unnamanøvre, mens han av og til hopper langt kortere enn forventet, selv når jeg peiser på i toppfart.
Klikker i vinkel
Dette kunne vært tålelig om nivåene i det minste hadde vært designet rundt Sonics manglende smidighet. Inspirasjonen fra «Super Mario Galaxy» har istedet gjort at du må navigere klodeformede og hullete dødsfeller, spekket med utilgivelig fiendeplassering, smale stier og presisjonshopp.
Spillet blir mer funksjonelt i de obligatoriske todimensjonale partiene, men disse er ellers pregløse og blasse. De også ofte rimelig klaustrofobiske og preges følgelig i enda større grad av nevnte kontrollproblem.
Dette hadde vært ille nok i seg selv, om vi ikke hadde behøvd å krangle med isometriske perspektiv på toppen av det hele. Disse er tydelig inspirert av «Super Mario 3D Land», men uten 3D-funksjonen til å posisjonere Sonic mellom plattformene, blir også presisjonen her en uoppnåelig drøm.
Spesielt når man også må sprette rundt på skyer som tilsynelatende er lagd av lim.
Disse området er åpenbart designet for 3DS-utgaven av «Sonic: Lost World», og at de inkluderes på Wii-U utgaven er fullstendig ubegripelig.
Knipen med ekstralivene
At disse nivåene ofte strekker seg over ti minutt, mens de veksler mellom det nådeløst brutale og banalt enkle, gjør alt uendelig mye verre. Selveste toppen av kransekaka ender imidlertid med å være at spillet er så ekstremt knipen med ekstralivene sine.
Dette er i og for seg greit – jeg applauderer gjerne spillskapere som stiller litt krav. Problemet oppstår når spillet i så stor grad preges av prøving og feiling, de nevnte kontrollproblemene og den ujevne vanskelighetsgraden.
Legg til tilsynelatende uforståelige dødsfall hvor Sonic låser seg inn på feil fiende midt i et hopp, spretter av flate vegger og ned i lava eller bare nekter å huke tak i en kant, så begynner basisproblemene å bli gigantiske.
Se for deg at du spiller «Super Meat Boy», bare med baner som nærmer seg kvarteret og en spake full av kliss. Se så for deg at du endelig begynner å nærme deg slutten av dette marerittet, for så å se kjøttklumpen styrte i døden der han egentlig burde ha klart å henge seg fast. Så frustrerende er «Sonic: Lost World» på sitt verste.
Kan jeg knuse noe nå?
Du får fire liv etter hver «game over», med svært begrensede muligheter til å plukke opp mer. Når man heller ikke lenger får ekstraliv av å sanke ringer, reduseres disse til veivisere og leaderboard-mat for masochister.
Jeg trodde at å «dø ut», var et konsept som for lengst var kastet på spillhistoriens vrakhaug, men neida. Mister du kjapt noen liv på starten av en av disse banene, er det bare å hoppe i nærmeste hull til du ser «game over»-skjermen.
Har du bare et liv igjen etter forrige brett, bør du gjøre det samme – sånn for sikkerhets skyld.
Det eneste som oppnås med dette er å strekke ut lengden på et spill som ellers hadde vært flaut kort. Dette er ikke så mye utfordrende som det er arkade-vanskelig, og urettferdig.
At gamepaden er den dyreste håndkontrollen jeg har eid gjør den absolutt ikke mindre fristende å pælme i veggen.
Sagaen om en blå fjott
Slik blir tross alt den elendige historien Sonic Team absolutt skal slenge inn i spillene sine, noe av det minst graverende med hele denne opplevelsen.
Disse sekvensene er velproduserte nok i seg selv, men skjemmes av grufullt stemmeskuespill, barnslig humor og pinlige forsøk på drama. Kunne ikke ressursene som gikk til å produsere disse heller blitt brukt på noe mer fornuftig? Hyre inn noen mer kompetente nivå-designere for eksempel?
Som om ikke det var nok at Sonic har blitt en bortimot ubrukelig plattformhelt i aksjon, får jeg lyst til å filleriste den irriterende blå kladden hver gang han åpner munnen.
Jeg får inntrykk av at dette er lagd for barn, mens det eneste som Sonic har igjen av appell synes å ligge i nostalgien. Selv om jeg brukte endeløse timer på «Battletoads» og «Ninja Gaiden» som pjokk, er jeg overbevist om at «Sonic: Lost World» også da hadde frustrert mer enn det hadde gledet.
For noen år tilbake skjønte Sega at de måtte fjerne dårlige «Sonic»-spill fra hyllene for å heve det blå pinnsvinets elendige rykte. At de så presterer å gi ut dette viser bare hvor lite de egentlig har lært.
Det er noen få sporadisk øyeblikk av plattformeufori å hente i «Sonic: Lost World», men disse viser bare hvor flott ting kunne blitt om ikke utviklerne hadde skuslet bort muligheten. Det er et spill som ofte kan virke imponerende når man ser på det, men som nesten konstant forarger når det må spilles.
På tampen av et særdeles mørkt år for Nintendos ferskeste hjemmekonsoll, blir det åpenbart at heller ikke den gamle erkefienden Sonic har tenkt å dra lasset.
