(PressFire.no): Nå braker det løs.
Rundt halvannet år er gått siden vi først fikk se den noe spesielle konsollen til Nintendo, og nå er altså oppfølgeren til Wii her.
Navnet er ganske likt, men opplevelsen er dramatisk annerledes.
Vi har klådd en del på maskinen, både på E3 og GamesCom, det siste året, og for noen dager siden fikk vi tak i den endelige og ferdige versjonen.
To varianter av Wii U er å finne i butikkene nå. En hvit og en svart, men det er ikke bare fargen som skiller disse maskinene. Den svarte, som vi har klørne i, er en utgave med 32 gigabyte lagringsplass, mens den hvite har bare åtte.
Begge har litt mindre plass tilgjengelig enn den angitte størrelsen, men de støtter opp til to terrabyte store eksterne harddisker om du vil ha mer plass å boltre deg på.
I tillegg har den svarte et premium-abonnement som varer frem til 2014. Dette gir deg ti prosent tilbake for alle kjøp gjort online gjennom nettbutikken «eShop», som ligger inne på konsollen.
I praksis kan dette bety at hvert tiende spill er gratis om du velger å gå for å bare laste ned spillene dine.
Selve maskinen ser ut som storebroren til Wii. Den er fortsatt knøttliten i forhold til dagens PS3 og Xbox 360 (selv de mindre utgavene) og bråker heller ikke like mye som disse, men er hakket større enn Nintendos forrige.
Spillene kommer på Blu-ray-disker som rommer 25 gigabyte (og som har avrundede kanter), men du kan hverken se Blu-ray- eller DVD-filmer på den.
Dette er konsollen hvor Nintendo melder seg inn i High Definition-alderen, så den støtter oppløsninger opp til 1080p via HDMI – og 5.1 LPCM surround via samme plugg. Ingen optisk utgang å spore, og om anlegget ditt kun støtter Dolby-lisensene (Digital, Pro Logic) vil du ikke få kringlyd her.
Selve kvaliteten på maskina og kontrollene holder sedvanlig Nintendo-kvalitet. Godt bygd, med andre ord - og den ser ikke så verst ut.
Fire USB-porter, SD-kort-inngang og muligheten for å koble til en sensorbar for å kunne spille de gamle Wii-spillene, er også standard.
Den mest åpenbare nyheten med Nintendos nestegenerasjons konsoll er selvfølgelig kontrolleren i seg selv.
En slags krysning mellom iPad og en tradisjonell kontroller, der det er en forholdsvis stor berøringsskjerm klasket på midten av hele greia.
Trikset til Nintendo er at alt av prosessering ikke foregår på selve kontrolleren. Det betyr at alt du ser på skjermen der blir gjort på selve konsollen og sendt trådløst til kontrolleren, noe som sparer både produksjonskostnader (og eventuelle kostnader om den skulle havne i bakken og gå i stykker) og ikke minst vekt.
I vanlig bruk merker du rett og slett ikke noe til dette. Bildet er skarpt og det er null forsinkelse mellom det du gjør og det som skjer på skjermen.
Nintendo selv mener rekkevidden på trådløssignalet er åtte meter i fri sikt til konsollen, men egne tester viser at du kan bevege deg noe forbi dette, og skal du gjennom en vegg er ikke det noe særlig problem om du ikke bor i en bunkers.
På kontrolleren finner vi altså en skjerm på greie 6,2 tommer. Kvaliteten er slett ikke dum, og de spillene vi har spilt på den ser skarpe ut. Til sammenligning har den rent teknisk en håndfull flere piksler per kvadrattomme enn iPad 2, men når ikke helt opp til skjermene på de nyere nettbrettene
Denne skjermen er heller ikke av samme type som den vi finner på vanlige nettbrett (og støtter heller ikke flere fingre samtidig). Den krever at du trykker ned med mer makt enn du vanligvis ville gjort på for eksempel en iPad.
Det er mer en trykkskjerm enn en berøringsskjerm, om du vil – men det skal likevel ikke veldig mye til før den registrerer fingeren din. Langt mer responsiv til en finger enn på Nintendo DS eller 3DS er den i hvert fall.
Det er mer enn bare en skjerm som gjør den interessant:
To klikkbare analogstikker, fire skulderknapper og alt annet du forventer på en standard kontroller er til stede. I tillegg er det stereohøyttalere, gyroskop- og bevegelsessensorer, headsetplugg, mikrofon, pekepenn, et kamera, en egen liten sensor-"stripe" for Wii-spill og et eget NFC-felt å finne i kontrolleren.
NFC står for Near Field Communication, og lar deg plassere figurer, kort eller brikker som har en liten chip i seg på kontrolleren for å lese av informasjon.
Akkurat hva dette skal brukes til vet vi ikke helt sikkert enda, men Collector’s Edition-figurer kan for eksempel ha en innebygd chip som gjør at denne dukker opp i spillet bare hos dem som har figuren.
En diger «Home»-knapp setter spillet i pause og sender deg til en skjerm hvor du blant annet kan hente opp en nettleser, poste beskjeder på MiiVerse (mer om denne tjenesten senere), stikke innom nettbutikken eller avslutte spillet.
Hvorfor Nintendo har gått for digitale «trigger»knapper fatter vi imidlertid ikke. Mangelen på analoge avtrekkere som du kan trykke inn akkurat så langt som du vil kan bli hemmende på racingspill etter hvert som de kommer.
Til tross for at den ser stor og uhåndterlig ut, sitter den greit i hånda. Etter noen timer med den i lankene merker jeg ikke mye til at den er så stor, mye takket være en overraskende lav vekt. Det må likevel sies at det føles veldig uvant å skulle slippe opp den ene siden av den med jevne mellomrom for å tafse på skjermen.
Om det er noe å utsette på den så må det være at avstanden mellom triggeren og skulderknappen bak (altså avstanden mellom de to som er på samme side) er litt lang. I «FIFA 13» må vi strekke fingeren lenger enn i de andre versjonene for å klapse på høyre skulderknapp.
Det føles ikke helt optimalt, spesielt ikke når Nintendos egen «Pro»-kontroller er upåklagelig designet.
Denne er mer tradisjonell, og er formet nesten helt likt som en Xbox 360-kontroller, bare med innebygd batteri som lades via USB. Hele åtti timer skal dette batteriet vare på én ladning - noe som belyser det største problemet vi har med den store skjermkontrolleren:
Batteritiden er elendig! Etter tre timer takker den for seg dersom du har lysnivået noe opp og har lyden opp på et anstendig nivå. Med strømsparing slått på og lysstyrken helt ned kan du kanskje klemme fire-fem timer ut av den før den må lades.
Vi ser for oss at det kommer batterier med større kapasitet i fremtiden, og jo før jo bedre!
En finurlig detalj er at skjermkontrolleren har en egen «TV»-knapp.
Første gangen du starter konsollen vil den spørre om hvilken TV du har, og da vil denne knappen gjøre at du får opp knapper på den innebygde skjermen som styrer TVen din.
Wii U-maskina trenger ikke være slått på for at dette skal funke, og den har dermed tatt over rollen til både dekoder- og TV-fjernkontrollene hjemme. Ikke dumt.
Et hundretalls TV-produsenter og kanalbokser er støttet. Det var null problemer med å få den til å ta over hele Sharp-TVen og dekoderen fra Canal Digital (som forresten lå under Satellitt-delen av menyene) – og den støtter andre tilbydere også (Get er en av dem).
Du kan forøvrig droppe hele TVen i en del spill. Det er avhengig av tittelen, men spill som «New Super Mario Bros. U», «FIFA» og «Mass Effect» gir deg muligheten til å spille på bare kontrolleren om du vil.
Det betyr i praksis at du ikke trenger å skru av spillet om noen andre skal bruke TV-en, eller om du føler for å spille samtidig som du må sjøsette eller bare ikke har giddet å stå opp.
Om porselenet eller senga er innenfor rekkevidden til konsollen, vel og merke!
De nye funksjonene til kontrolleren og konsollen gjør at vi får noen nye måter å spille spillene på.
I «ZombiU», et action-skytespill fra Ubisoft, er skjermen ryggsekken din.
Når du skyter ned zombier foregår actionet på TV-en din, men straks du romsterer rundt i skuffer, skap eller sjekker ryggsekken din må du gjøre dette på skjermen du har mellom potene.
Da snur kameraet på TV-en seg slik at du ser det som foregår over ryggen på figuren din, men med øynene ned på kontrolleren blir det raskt litt hopping i sofaen om en udød kommer løpende og overrasker deg.
Mindre skummelt blir det ikke av at du bare tåler ett eneste tygg før du dør, og en radar på kontrolleren ynker mot deg akkurat som sonaren i «Alien»-filmene når det skjuler seg zombier i skyggene.
I multiplayer blir det mer avansert – da er en spiller en slags Game Master, og prøver å sikre seg herredømme over områder ved å sette ut zombier på et område sett fra fugleperspektiv. Sterkere zombier koster mer poeng (som du får i et satt tempo) og låses opp etter hvert.
Spiller nummer to bruker en Pro-kontroller og løper rundt på TVen samtidig som han prøver å overleve hordene den andre sender ut.
«Nintendo Land» er en sammensetning av et par knipper småspill basert på Nintendos egne spillserier, og der foregår mye på tvers av skjermene. For eksempel skal én spiller som ser hele banen løpe og gjemme seg på et svært område, mens de som ser på TV-en skal finne han - med et begrenset synsfelt.
I «New Super Mario Bros. U» og «Rayman Legends», to tradisjonelle plattformspill med støtte for opp til fem spillere samtidig, kan spilleren som bruker hovedkontrolleren sette ut hindere eller hjelpe til med å stoppe fiender ved å trykke rett på de med en finger på berøringsskjermen.
Selv i multiplattformspill som «FIFA» er det lagt til små særegenheter. Her kan du gjøre bytter på lag og formasjoner uten å måtte sette spillet på pause, og kommer du nær motstandermålet kan du få opp målet sett forfra – bare trykk der du vil plassere lærkula.
Frispark og straffer kan også sees fra synspunktet til spilleren som skal ta det, og du velger hvor du legger ballen ved å vri kontrolleren rundt.
I «Call of Duty: Black Ops II» kan du spille splittskjerm online med en kompis, enkelt og greit ved dere får hver deres skjerm.
Vi har enda til gode å se et spill som blir vesentlig verre med den nye kontrolleren, og for de som ikke gidder hele denne greia kan mange av spillene spilles som «vanlig», helt uten at du bruker den.
Det første som møter deg når du skrur på konsollen og har gjort unna diverse førstegangsinnstillinger (som å koble deg på nett) er en diger åpen plass med Mii-figuren din ensomt i midten.
Denne skjermen har det fine navnet WaraWara Plaza, og vil etter hvert som du spiller spill og bruker konsollen befolkes av Miiene til venner og ukjente som diskuterer spillene seg i mellom.
Dette er toppen av isfjellet til Nintendos onlinesystem, kalt MiiVerse, som blander sammen en slags Twitter-sfære med muligheten for å tegne og laste opp skjermbilder. Utviklere kan også la brukerne legge igjen beskjeder eller dukke opp direkte i spillene deres.
Mii-ene har kommet for å bli, og du kan lage deg en egen avatar enten fra scratch eller ved å importere den du allerede har på Wii eller 3DS. Dette gjøres enten via SD-kort, trådløs overføring eller ved å ta et bilde av en QR-kode med kontrollerens innebygde kamera.
Denne mingleplassen for Mii-ene dukker opp hver gang du snurrer i gang konsollen, men dette er ikke selve hovedmenyen.
På kontrollerskjermen får du opp en Wii-lignende og enkel meny som lister opp alle installerte apper i et rutenett. Generelt er menyene (alle med egne temasanger, som har blitt en tradisjon på Nintendo-konsoller) ekstremt brukervennlige og enkle å forstå.
Det viser seg derimot at de er veldig trege når du prøver å laste inn forskjellige ting. Skal du en tur innom innstillingene? 20 sekunder. Tilbake til hovedskjermen? 15 sekunder. Innom foreldrekontrollene? 25 sekunder!
Hva har skjedd her, Nintendo? Konsollen har rundt 30 ganger mer minne dedikert til operativsystemet enn hos konkurrentene – da er det litt trist å se at lastetidene er så drøye.
Forhåpentligvis blir dette adressert rimelig kjapt i en ny oppdatering.
Bakoverkompabilitet er noe Nintendo alltid har vært flinke med, og Wii U er ikke et unntak.
Her går hele Wii U-maskina inn i en Wii-modus, der alle de gamle spillene kan spilles som før. Wii Shop bevares også, og du kan velte deg i det enorme utvalget av spill fra de gamle Nintendo-plattformene og
At Wii U spiller gamle spill betyr nødvendigvis også at den støtter de gamle Wii-kontrollerne. Faktisk benytter mange av lanseringsspillene seg av disse som alternative kontrollmetoder også.
Flott for de som har en drøss liggende og vil spille fem spillere samtidig i «New Super Mario Bros. U» med en gang, altså.
Om du allerede har en Wii kan du ved hjelp av et SD-kort overføre alle kjøp og savefiler til Wii U. Det du ikke kan gjøre er å bruke den gamle WiiConnect24-funksjonen, så du vil ikke få noen indikasjon dersom du mottar en melding fra en gammel Wii-venn – uten at jeg tror noen kommer til å savne dette noensinne.
GameCube-spill støttes ikke, men det ryktes at Nintendo skal komme med GameCube-spill på nettbutikken eShop etter hvert.
Litt av problemet med å ha en konsoll i hus før lansering er at ikke alt fungerer med en gang. Da vi fikk konsollen var mye av funksjonaliteten forbeholdt en oppdatering som gir oss mye mer snacks å leke med.
Oppdateringen, som er på rundt gigabyten, legger til nettleser, Netflix, «MiiVerse», nettbutikken eShop, med mer. Samtidig vil vi også kunne spille mot andre på nett og se hvordan Nintendo løser sitt første virkelige steg inn i online-verdenen.
Denne oppdateringen har nettopp gått live, så vi kommer tilbake med en artikkel til som går grundig inn på hva vi kan forvente av funksjonene som er integrert i konsollen. Vi skal også se på hvordan forskjellige spill tar nytte av den ekstra skjermen.
Førsteinntrykket er, til tross for trege menyer og maskinkraft som ikke imponerer (i hvert fall enda), ganske godt.
Som alltid med en konsollansering er det potensialet fremover du investerer i - og det blir spennende å se om Wii U kan nå opp til den eventyrlige suksessen Wii ble.
