REDWOOD CITY, CALIFORNIA (PressFire.no): Fra og med i år er det tre forskjellige studioer som hamrer ut spill i «Call of Duty»-serien. Hvert av dem selger som hakka møkk.
Når EA likevel er fast bestemt på å knuse dem, var det vel derfor bare et spørsmål om tid før DICE fikk avlastning med «Battlefield»-spillene. Slik at de kan trekke pusten og sikte stødig mot «Battlefield 5».
Hjelpen kommer fra «Dead Space»-studioet, Visceral Games. Som åpenbart har sine egne ideer om hvor de vil ta serien.
– Moderne krig er kult, men vi er litt metta nå. Det er tid for å se noe annet, sier Ian Milham, kreativ sjef i Visceral, til PressFire.
– Så vi droppet soldat-fantasien, og bestemte oss for å prøve ut politi-og-røver-fantasien i stedet. Vi vil undersøke hvordan det er forskjellig, fortsetter han.
Resultatet er «Battlefield Hardline», som introduserer denne serien for en ny form for krig, og en ny form for slagmark. Her er vårt førsteinntrykk.
NB: Følg med på PressFire.no for et lengre intervju med Ian Milham.
Hvis du lurer på hva Visceral er ute etter med «Battlefield Hardline», ta en kikk på dette, dette og dette.
Som inspirasjonskilder nevner Visceral nettopp disse filmene: «Heat», «The Town» og den innledende sekvensen i «The Dark Knight».
Jeg la ikke merke til noen klovne- eller nonnemasker i spillet, men mye annet er på plass: Muskelbiler; skurker som henger ut av vinduet på dem med maskinpistoler; pansrede politikjøretøy; helikoptre med tungt skyts. Ikke minst: Bøttevis med kontanter.
Spørsmålet er om det fungerer som et «Battlefield»-spill? Det heter tross alt ikke «Payday» eller «Mafia». Heller ikke «Grand Theft Auto».
Svaret er ja – men ikke uten videre.
Settingen til «Battlefield Hardline», og erfaringen til Visceral Games, er lovende for enspillerkampanjen i dette spillet.
For er det noe denne serien sårt trenger, er det nettopp en overhaling av opplevelsen de gangene du vil plugge ut ruteren og spille for deg selv.
Samtidig handler «Battlefield» til syvende og sist om å bli sluppet fri på en slagmark der det kryr av andre spillere, i et salig kaos av kuler og granatsplinter. Det er det nok derfor det var flerspillerdelen Visceral ønsket å vise frem, da vi besøkte dem i California noen dager før E3-starten.
Vi får prøve to spillmodi, begge på kartet «High Tension». Et urbant miljø som like godt kunne vært i «BF3» eller «BF4».
Kartet har brede, åpne gater (med god plass til å fly et helikopter ...), men også trange passasjer og områder innendørs, et parkeringshus, og flust med høyblokker der du kan ta heisen opp til toppen.
Noe for enhver spillestil; du kan fortsatt velge mellom ulike klasser, og du vil kjapt dra kjensel på dem, samme hvor mye de har byttet navn. Kort fortalt runder vi ikke minuttet spilt før det er åpenbart at dette er et «Battlefield»-spill.
Vi spilte altså to varianter: «Heist», og «Blood Money». «Heist» er hva det høres ut som:
Tjuvraddene skal komme seg inn i et hvelv og stikke av med penga. Når de har fått kontantene i bagen, må politiet stoppe dem fra å rømme. Kampene utarter seg ikke helt ulikt «Rush»-modusen fra tidligere spill, med ett lag i forsvar og ett i angrep.
Der de to lagene har hver sin agenda i «Heist», er «Blood Money» symmetrisk:
Her finnes det en hop med cash midt på brettet, som begge sider vil prøve å sikre seg. Enten som «bevis», eller ... du vet. Og du kan bare bære fem hundre høvdinger av gangen.
I stedet for å leke kongen på haugen midt på kartet, kan du selvsagt kneppe dem som løper skyttel mellom hopen og sitt eget lager. Eller du kan robbe fiendens base.
Eller du kan sladde rundt i muskelbilene. Kanskje ta med en motorsykkel opp i heisen, dundre ut av vinduet i førtiende etasje og dale ned i fallskjerm.
Denne friheten er både styrken og svakheten med dette spillet: Det er en kjempeartig lekegrind, men det glir fort ut til ikke å ha særlig mye med gjennomtenkte bankran å gjøre.
Mer om det om litt.
Du har fire klasser å velge mellom. Enforcer, operator, professional eller mechanic. Henholdsvis tilsvarer de omtrent assault, support, recon og engineer fra tidligere spill.
Samtidig er de ikke helt like. For enforcer-klassen, som du finner i frontlinjene (i den grad du kan snakke om frontlinjer i denne typen krigføring), åpner for eksempel skjold og gassgranater opp for nye typer taktisk spill.
Det er flust med andre gadgets du kan låse opp: Gripeklør og zip-lines tillater bevegelighet i høyden på en skala som overgår det vi har sett i «BF» tidligere. Et ørlite skritt inn mot «Titanfall»-territorie, selv om disse spillene for øvrig ikke bør sammenlignes for mye.
Det blir dermed desto morsommere å jakte ned skarpskyttere denne gangen, eller å angripe fra uventende plasser og vinkler. For du er aldri trygg i «Hardline». Det er vel et av de mer flatterende komplimentene et spill i denne sjangeren kan få.
Gadgetene handler ikke bare om bevegelighet, noen av dem er mer våpenaktige: Gassgranater, elektrosjokkpistoler, balltrær (hvis et balltre kan kalles en gadget).
Bærbare gadgets er én ting. Men det som virkelig teller i et hvilket som helst «Battlefield»-spill, er kjøretøyene. Jeg har nevnt en del av dem allerede.
Det er noe tilfredsstillende ved å sette på sirenen på en politibil og cruise rundt på kartet, selv om det er altfor trangt i «High Tension» til å virkelig få smaken på dette aspektet ved spillet.
Dersom «Hardline» tilbyr kart som åpner for noen skikkelige landeveisstrekninger, lover det veldig godt for biljakter. Tyvene har muskelbiler med plass til flere passasjerer, som kan henge ut av vinduene og pepre onkel blå, og kjørefysikken er ikke så aller verst.
Tyngre, pansrede biler er selvsagt også på plass, inkludert en kommandopost for politiet, og en tilsvarende «syndicate crew cab» for tyvene.
Disse fungerer som flyttbare startpunkter, og tilbyr dermed et taktisk element. De er også utstyrt med våpen.
Apropos kjøretøyer: For en pekepinn på hva «Hardline» er, er det nok en ganske treffende sammenligning at det er for «Battlefield»-serien hva «Forza Horizon» er for «Forza Motorsport». En mer leken avlegger, som tar motoren og navnet og kaster det ut i en ny setting.
Etter å ha spilt ett kart og to modi er det vanskelig å si om «Hardline» kommer til å treffe blink eller ei. Til tross for alt jeg har skrevet, er jeg nemlig usikker på om «Hardline» har fullt så mye særpreg som nyvinningene tilsier. Eller som utviklerne skal ha det til.
Spillet blir presentert som noe ganske annet enn hva vi har fått i serien tidligere, men tvert imot opplever jeg det nesten litt for konservativt, helheten tatt i betraktning.
Det synes å herske en viss identitetsforvirring, som resultat av at Visceral prøver å rendyrke både politi-og-tyv-konseptet, og samtidig holde fast på alt det som kjennetegner «Battlefield», innenfor ett og samme spill.
Hvis de for eksempel ønsker å levere noe som tilsvarer inspirasjonskildene fra Hollywood, kan de ha tatt seg vann over hodet; disse har til syvende og sist lite med hverandre å gjøre. Spillet og filmene er spennende og underholdende av helt ulike årsaker.
«Heat» og «The Dark Knight» har sterke karakterer vi bryr oss om; de foregår i levende verdener som innenfor sine egne premisser er troverdige, og der det føles som noe menneskelig står på spill.
At dette ikke gjelder for «Battlefield Hardline» er kanskje ikke en gyldig anklage, idet det er problematisk å få prøve å skape meningsfulle, menneskelige bånd i en sjanger der en først og fremst kommuniserer gjennom kuler og granater, og konkurransen består av å skyte hverandre i fillebiter. Det er også vel og bra at det ikke løper sivile rundt i skuddlinjene.
«Hardline» er og blir et «Battlefield»-spill, på godt og vondt: Det er en slagmark det leverer. Det er bare at balltrær og muskelbiler synes å fordre en mer leken og levende verden, ikke en øde krigssone.
Dette er verken «Heat» eller «Team Fortress 2».
I verste fall står «Hardline» i fare for å bli en anelse pregløst, som et «Battlefield»-sidespor med nye uniformer og gadgets. Men når det er sagt: Artige leketøy og kjøretøy, økt bevegelighet og nye våpen, samt helt nye spillmodi, gjør at det uansett er sabla moro.
Det gjenstår bare å se om det simpelthen blir et hvileskjær før «Battlefield 5», eller om dette er starten på en serie som kan stå stolt og rakrygget på egne ben.
NB! Spillet kommer til to generasjoner Xbox og PlayStation, pluss pc. Dette er fra E3-demonstrasjonen av spillet i kveld:
