(PressFire.no): «Need for Speed» har hatt en noe variabel formkurve de senere årene.
Men med den gamle sliteren tilbake i form, passer det godt med et tilbakeblikk på en av de eldste bilspillseriene som ennå eksisterer.
«Need for Speed» har helt siden starten vært et av EAs store merkenavn, men gutta som stod bak serien hadde allerede befestet sin posisjon som kompetente bilspillmakere mange år tidligere.
NB! Her kan du lese flere av våre retro-spillsaker.
Det vi i dag kjenner som EA Canada het opprinnelig Distinctive Software, og hadde på slutten av 80- og begynnelsen på 90-tallet stor suksess med de to første «Test Drive»-spillene og arkaderaceren «Stunts».
De lagde også et formel 1- og et motorsykkelspill over samme lest som de første «Test Drive»-spillene. Henholdsvis «Grand Prix Circuit» og «The Cycles: International Grand Prix Racing».
Disse spillene ble gitt ut av utgivergiganten Accolade som hadde et godt fotfeste i bransjen på den tiden.
Det faktum at DSI ble sugd inn i det store EA-maskineriet var et stort bidrag til at det gikk nedenom og hjem for Accolade, som stengte dørene og ble en del av Infogrames i 1999.
Men tilbake til «Need for Speed». Det første spillet i serien het «Road & Track Presents: The Need for Speed», og kom ut på den feilslåtte konsollen Panasonic 3DO i 1994.
Versjoner til PlayStation og PC kom ikke før året etter.
I dette spillet fikk vi servert en relativt sofistikert kjøresimulator, som bød på både politijakter og vanlig baneracing. Spillet var i det penere sjiktet, og det tette samarbeidet med bilbladet Road & Track gav spilleren masse informasjon om bilene man kunne kjøre.
At mange av banene kunne kjøres fra A til B, i stedet for runder, gav spillet et mer realistisk preg. Det var i hvert fall mitt inntrykk den gangen.
En oppgradert versjon kalt «Need for Speed: Special Edition» kom ut på PC i 1996. Her fikk man støtte for Windows 95, samt nettverksspilling via IPX-nettverk. Spillet hadde også støtte for DirectX 2, og det tok hele 20 megabyte på disken hvis man skulle legge inn hele spillet. Det kom også en versjon til den døende Sega Saturn-maskinen dette året
Personlig spilte jeg eneren til døde, så det var et par dirrende små nerdehender som fikk tak i oppfølgeren da denne kom ut i 1996.
«Need for Speed II», var imidlertid mer en rendyrket arkade-racer, der fokuset var på tradisjonell baneracing.
Trafikken var fremdeles til stede, men spillet fikk en del kritikk for å ha fjernet politiet. Noe som krydret opplevelsen i eneren
Som med det første spillet, kom det også en spesialversjon i kjølvannet av oppfølgeren. En ny bane og fire nye biler fikk man, men dette blir småtterier med tanke på den virkelige nyheten:
«NfS II: SE» hadde nemlig støtte for 3Dfx-kort.
Dersom man satt på et slikt, fikk man refleksjoner i lakken, vær og tåkeeffekter. Det så rett og slett griselekkert ut!
Å spille det i Software-modus ble aldri det samme igjen, og jeg minnes at jeg var ganske misunnelig på de som kunne kose seg med den oppsminka versjonen. Det var faktisk så stor forskjell at jeg som satt med et menigmanns-skjermkort følte meg ganske snytt.
Ett år etter at rikmannsversjonen av «NfS II» kom ut, og lagde et klasseskille blant gamere, slo «Need for Speed III: Hot Pursuit» ned som en bombe i 1998.
Nydelig grafikk, biljakter og muligheten til å selv tre inn i skoene til onkel blå, gjorde dette til en skikkelig blockbuster. Jeg kommer aldri til å glemme første gangen jeg kjørte over en spikermatte så gnistene føk.
Året etter kom «Need for Speed: Road Challenge» («High Stakes» i noen land), som spant videre på den samme formelen. Skademodellering, samt begrensede muligheter til å oppgradere bilen, var nyheter denne gangen. Et godt spill, men ikke samme kjevedropp-effekt som treer’n hadde.
Fra midten av 90-tallet fikk Pitbull Syndicate i oppdrag å lage «Test Drive»-spill for Accolade.
4, 5 og 6 kom ut i denne perioden, og med fare for å voldta minner hos dere, kjære lesere, så er alle disse spillene noe skikkelig makkverk.
Det er i hvert fall min mening.
Det var også kroken på døra for den kjente utgiveren når «Test Drive 6» kom i 1999.
Pitbull Syndicate er for øvrig eid av Warner Bros. i dag.
Cirka tre måneder ut i det nye årtusenet fikk vi enda et «NfS»-spill, og hvilket spill det var!
«Need for Speed: Porsche 2000» (også kalt «Unleashed») konsentrerte seg, som navnet antyder, kun om ett bilmerke.
Karrieremodusen startet i 1950 og Porsche 356, og etter som årene gikk fikk man tilgang på nyere og bedre biler, samt muligheten til å oppgradere disse. Samtidig ble de eldre bilene i garasjen mer verdt ettersom tiden gikk. Fiffig!
Det var også en annen modus der du jobbet som testfører for Porsche og skulle utføre forskjellige stunts og andre oppgaver.
Spillet var også mye mer realistisk enn sine forløpere. Å kjøre 911 Turbo på fjellveier i Alpene er noe jeg aldri kommer til å glemme, selv om man lett kunne havne i geografien dersom man lot tankene gli av sted.
Året etter kom «Motor City Online». Opprinnelig tenkt som et «NfS»-spill – men da alt enspillermateriale ble droppet, kuttet EA alle bånd til denne serien.
Her skulle du kjøpe biler, fikse dem opp og kjøre mot andre. Dette fikk jeg dessverre aldri prøvd. Det gikk offline allerede i 2003.
Alle abonnentene i «Motor City» fikk gratis medlemskap i «The Sims Online» i etterkant, men det spørs om det føltes mer som et plaster på et åpent brudd, enn en real kompensasjon for alle hobbytunerne der ute. Bare vill gjetning fra min side ...
I 2002 var det nyinnkjøpte Black Box Games som skulle ta over stafettpinnen med den etablerte serien. De valgte å gjenopplive 1998-spillet «Hot Pursuit».
«Need for Speed: Hot Pursuit 2» kom ut til PS2, Xbox, Gamecube og PC.
Av en eller annen merkelig grunn var det bare PS2-versjonen som ble lagd av Black Box. De andre ble lagd av EA Seattle. Det var PS2-versjonen som ble best mottatt av spillpressen. Det var også den versjonen jeg spilte.
Her var politijaktene skrudd opp enda et hakk. Du kunne nå treffe på store veisperringer i form av betongblokker og bli jagd av helikoptre fra lufta.
Grafikken var nydelig og lydsporet preget av masse heftig musikk. Dette var et av de første spillene som inkorporerte musikkspilleren EA Trax.
«The Fast And The Furious 2» hadde premiere sommeren 2003, og importkulturen var brennheit. Dette så EA Black Box, som nå tok «NfS» i en dramatisk retning.
Borte var strålende sol og eksotiske superbiler.
Nå var det illegal gateracing og trimmede plastikkbiler som gjaldt. «Need for Speed: Underground» foregikk i et urbant miljø på nattestid, med blinkende neon og regnvåt asfalt.
Her kunne du i tillegg til tradisjonelle løp, ta del i drift- og dragløp. Spillet var actionfylt og rett og slett øyesnop for alle med kraftig nok maskinvare – et «must» under mange juletrær det året.
Oppfølgeren kom i 2004, og nå kunne du kjøre fritt rundt i byen. Det er etter dette at den tradisjonsrike bilspillserien jeg nå har fulgt helt fra starten begynner å falme, etter min mening.
«NfS: Most Wanted» fra 2005 kjørte videre på det samme konseptet, men nå foregikk alt på dagtid, og politi var igjen en del av gameplayet. I mine øyne er dette bare «Underground», med sol.
Det samme kan sies om «Carbon» fra 2006, men nå var vi tilbake til nattestid igjen.
Kjørefysikken var på denne tiden mye det samme som tre år gamle «Underground», og det hele begynte å bli rimelig loslitt. Tilpassede versjoner kom også til PSP og DS i denne perioden.
I 2004 kjøpte EA «Burnout»-utvikleren Criterion Games, men det skulle gå seks år før de fikk klistret «NfS»-navnet på noe eget.
Det virket lovende da det Black Box-utviklede «NfS: Pro Street» kom ut i 2007. Kjørefysikken var fremdeles noe stiv, men tidvis pen grafikk, og den kule settingen med racingfestival og høyfartsdueller på langstrakte landeveier gjorde at jeg yndet et håp for min gamle kjærlighet.
I hvert fall når EA-sjef John Riccitiello gikk ut og sa at neste års «NfS» skulle bli et mye bedre spill enn det «Pro Street» var.
I 2008 var det rett tilbake til det überkule street racing-miljøet i «NfS: Undercover». Jeg skal innrømme at jeg aldri prøvde dette spillet.
Hver gang jeg tenkte på å kjøpe det, sa butikkpersonalet at jeg burde droppe den tanken – og i stedet finne noe annet å bruke pengene på.
Etter anmeldelsene å dømme, hadde de nok rett.
De siste års stadige kvalitetstap i «Need for Speed», gjorde at EA nå tok grep, og i 2009 annonserte de hele tre «Need for Speed»-spill.
Slightly Mad Studios, som består av folk som lagde blant annet simulatoren «GTR», skulle stå for hovedspillet, kalt «NfS: Shift». En mer simulatororientert baneracer som skulle fange følelsen av å sitte i et beist av et racingspill.
Her bevegde sjåføren på hodet etter hva som skjedde, og hvis du krasjet, ble skjermen slørete og uklar.
En kul gimmik, men personlig syntes jeg dette spillet ramlet mellom to stoler. Ikke var det en god simulator, ei heller et godt arkade-spill. En oppfølger kom i 2011, men denne bærer ikke «NfS»-navnet.
Da er det andre spillet mer interessant. «NfS: Nitro», utviklet av EA Montreal, kom ut eksklusivt til Wii og DS.
Det fremsto som en litt useriøs flørt med de gamle spillene. Her var det fullt lisensierte biler, men alle var tegnet som karikaturer og resten av grafikken var fargesprakenede og tegneserieaktig.
Spillet inneholdt også drag-modusen, lik den i «Underground». Kontrollene satt som støpt, og det hele ble en litt repetetiv, men likevel fornøyelig opplevelse.
DS-versjon ble for øvrig utviklet av Firebrand Games.
Det tredje spillet het «NfS: World» og ble utviklet av EAs Singapore-studio. Dette er et kjøre-MMO, og er enda online. Dette spillet er i samme stil som «Most Wanted» og «Carbon», og inneholder de to byene fra de spillene.
2010 ble en høydare i «NfS»-sammenheng. «Hot Pursuit»-navnet ble igjen brakt opp fra de døde, men det var ingen kjapp cash in-tittel vi fikk.
Nå hadde Criterin Games endelig fått slippe til og serverte en rykende, heftig arkadeopplevelse som blåste fletta av de aller fleste, med vakker grafikk og herlige «Burnout»-vibber.
Det var også her vi først stiftet bekjentskap med Autolog-funksjonen, som gjør at du konkurrerer sømløst med venner hele tiden i form av en rekke leaderborards og andre utfordringer.
I fjor var det EA Black Box som igjen skulle prøve seg. Etter å ha slikket sårene etter det heller elendige «Undercover», hadde de nå brukt tre år på å utvikle «NfS: The Run».
Her skulle du delta i et illegalt gateløp fra San Francisco til New York. Spillet ble utstyrt med den nye Frostbite 2-motoren, utviklet av DICE til «Battlefield 3», og bød på rimelig heftig racing når alt klaffet.
Personlig synes jeg kontrollen ble litt for tung, og at spillet ikke balanserte godt nok mellom simulator og arkade, men spillet er helt klart bedre enn de siste i undercoverground-suppa som de lagde sist de hadde «NfS»-navnet på blokka.
Legg merke til at jeg ikke har nevnt quick time events-ene med ett ord …
«The Run» fikk en ganske lunken mottakelse, og det ble i etterkant klart at det er Criteron Games som har tatt over hovedansvaret for serien fra nå av. Noe som kan vise seg å være et smart trekk, ifølge PressFires anmelder.
Jeg har i skrivende stund ikke prøvd det nyeste spillet, men jeg håper at formkurven nå holder seg slik at jeg kan få mange flere gode minner med min gamle kjærlighet som startet på en Pentium 75 for 17 år siden.
Hva angår «Test Drive», så er også den serien ennå i live. Det nyeste i serien, «Test Drive Unlimited 2», kom ut i fjor til blandede kritikker.
