Realtime Worlds overrasket med «Crackdown» fra 2007. Spillet var en slags modernisert «Grand Theft Auto», som puttet deg i skoene til en superagent med evnen til å hoppe over skyskrapere, kaste biler og containere - og spre rundt seg med en endeløs strøm av kuler og krutt.
Spillet hadde en veldig useriøs tone akkompagnert av en leken grafikkstil som skulle emulere tegneserier og urealistisk action. Utviklerne har siden den gang gått videre med andre prosjekter, og litt motvillig overlevert rettighetene til oppfølgeren til det nyetablerte studioet Ruffian Games.
Realtime Worlds er i disse dager aktuelle med «APB», et spill som har noe av det samme DNA’et i seg som «Crackdown».
Les også: Vårt intervju med «Crackdown 2»-produsent James Cope.
MER «CRACKDOWN»?
Det mest aktuelle og avslørende spørsmålet du kan stille om «Crackdown 2» er: Hva er egentlig nytt siden sist?
Mye har skjedd siden 2007, når «Crackdown» først ble sluppet av Microsoft, og det er ikke veldig urealistisk å påstå at det meste som ble gjort den gangen har blitt gjort bedre i etterkant.
Teknologien dikterer i mange tilfeller hvor langt denne type spill klarer å strekke seg. Det handler tross alt om å kunne gjøre hva du vil, når du vil, i en stor åpen verden som tilsynelatende aldri tømmes for aktiviteter.
«Crackdown 2» skildrer en veldig statisk, kjedelig metropol med innbyggere som prøver så godt de kan å leve livene sine. Det hele hadde vært utrolig begivenhetsløst, hadde det ikke vært for at gatene også oversvømmes av illsinte og væpnede anarkister som aldri stopper å skyte på deg.
Spill som «Prototype», «inFamous» og «Just Cause 2» kan sies å ha latt seg inspirere av «Crackdown». Ikke bare fordi de begge er overdrevne actionspill som ofrer mye for å gi deg som spiller fritt spillerom, men fordi fokuset er så helt og holdent på deg og dine egenskaper i kampen mot resten av verden.
Du får en slags personlig tilknytning til den ellers helt anonyme rollefiguren din. Moroa kommer fra å se deg selv vokse og gå løs på større og større utfordringer, og med tiden vil du ende opp med å kunne rivalisere selveste Hulken i både styrke og spenstighet.
MER «CRACKDOWN»!
Saken med «Crackdown 2» er ikke hvordan oppskriften har forandret seg siden sist, men at oppskriften ikke har forandret seg i det hele tatt. Ruffian Games har lagt stor lit til kildematerialet fra det første spillet – såpass mye at det har gått på bekostning av noe nytt innhold.
Jordsmonnet har sprukket opp, forfalne bygninger skiller gammelt fra nytt og barrikader er satt rundt enkelte distrikter. Scenarioet har vært en perfekt anledning for Ruffian Games til å skitne til teksturene og gjenskape Pacific City som en slagmark etter apokalypsen. Først når du går byen etter sømmene vil du merke forskjeller.
Problemet er at skildringen ikke er spesielt overbevisende. Den største forandringen dette medfører er kun kosmetiske og visuelle, og stripper i tillegg byen for en del estetiske kjennemerker. Fargene er tonet ned, atmosfæren er kaldere og spillet har ofret den muntre og brutale tonen for en litt mer seriøs og kjedelig visjon.
Til tross for forandringene er dette med andre ord fortsatt Pacific City, mer eller mindre nøyaktig slik du husker det. Dette betyr også at «Crackdown 2» ikke er spesielt dårligere enn det første spillet – det har bare gitt opp litt av den stiliserte grafikken og useriøse lekenheten mange satt pris på med forgjengeren.
Heldigvis går det aldri av mote å være superagent, og det gjelder også her. Ting er ikke på langt nær så fryktelig som det kan høres ut – det avhenger bare av om du har spilt det første spillet eller ikke, og eventuelt hvor mye tid du har brukt på å utmatte aktivitetene.
MINDRE «CRACKDOWN»
Kjenner du til «Cracdown» sin forbannelse, har du garantert et ambivalent forhold til den pulserende lyden av de grønne kulene («orbs») strødd rundt i byen. Som mange andre aktiviteter i Pacific City regulerer disse kulene evnene dine innenfor blant annet spenstighet og lar deg hoppe høyere jo flere du samler.
Du får simpelthen aldri nok av dem. Uansett hvor du befinner deg dukker de opp på hustak, under broer, i små smug og alle andre steder utviklerne har klart å presse dem inn. «Crackdown 2» har faktisk også kuler som løper løpsk på hustakene, for de som ønsker en real jakt rundt i byen.
Jo flere du samler, desto flere får du tilgang til – og det er akkurat her tiden din kommer til å gå med. «Crackdown 2» har beholdt det fenomenale grepet sitt rundt plattformingen, og det er vanskelig å klandre spillet for videreføringen av akkurat den maniske jakten etter de grønne kulene rundt om i Pacific City.
Det største problemet byen lider av er imidlertid ikke grønne kuler eller det faktum at den skyggefulle, totalitære organisasjonen du jobber for bruker superkloner til å kjempe en moralsk tvetydig kamp mot befolkningen. Problemet er epidemien som har spredd seg og forandret titusener av mennesker til lysskye mutanter, såkalte «Freaks».
Når sola går ned trekker nemlig de anarkistiske gjengmedlemmene seg tilbake til de forskansede basene sine. Det er ikke akkurat tidspunktet å gå løs på de verdifulle tilholdsstedene deres, men det gir deg i det minste en god unnskyldning til å oppsøke en utfordring. Mutantene på sin side klarer nemlig aldri å være annet enn vandrende fartsdumper, og gjør så lite ut av seg du aldri vil merke at de er der.
Eksplosjonene er større, animasjoner er annerledes, brukergrensesnittet er oppdatert – det å nevne alle nyansene blir håpløst uinteressant, men er samtidig også det eneste å utdype på når vi sammenligner «Crackdown» og «Crackdown 2». Det som er nytt her er på høyde med noe vi kunne ha funnet som nedlastbart innhold til det første spillet.
Det glade hysteriet er borte, og «Crackdown 2» er kanskje det beste eksempelet vi har hatt på lenge av et spill som i all forstand bare ligger i skyggen av forgjengeren sin. Produktet virker uinspirert i forhold til det Realtime Worlds produserte for tre-fire år siden.
«Crackdown 2» bygger dermed ikke bare på det første spillet, det er det første spillet – en blåkopi i ordets rette forstand. Det er en definitiv forskjell på tone og atmosfære, men med så marginale forskjeller er det vanskelig å se hvorfor «Crackdown 2» i det hele tatt eksisterer, og hvorfor du skulle bruke penger på det når du allerede sitter med «Crackdown» i spillhylla.
NB: «Crackdown 2» lanseres eksklusivt til Xbox 360 den 9. juli.
