(PressFire.no): Om ikke lenge er det klart for OL i Sotsji, og alle norske vintersportsentusiaster gleder seg til å følge de mange norske medaljehåpene som skal i ilden i løpet av de tre ukene arrangementet foregår.
Selv om dette er en idrettsfest som er elsket av mange, er det, med noen få hederlige unntak, tydeligvis svært vanskelig å spillmatisere vinterlekene.
Misforstå meg rett. Det finnes gode spill som fokuserer på enkeltgrener, men så snart det er snakk om å favne hele spekteret i ett spill, går det som regel på trynet.
Det første spillet som omfavnet flere vinteridretter i en tittel, er det smått legendariske «Winter Games» fra 1985.
Forløperen «Summer Games» hadde blitt en suksess, og det var dags for Epyx og fri til spillere med sans for Kvikk Lunsj og blå swix.
Spillet kunne skilte med åtte grener og ble en flerspillerhit i mange kjellerstuer på åttitallet, og det er en tittel mange trekker frem når de mimrer om Commodore 64 – systemet som også har den beste versjonen i manges øyne.
Med fare for å tråkke mange på tærne: «Winter Games» har ikke holdt seg særlig godt. Det fikk jeg smertelig erfare da jeg hadde en gjennomgang av retrospillsamlingen min sist sommer.
Bortsett fra den gjensynsrunden, har jeg bare vage minner fra dette spillet. Jeg burde nok ha nøyd meg med dét, for maken til melkesyre har jeg aldri sett på en tv-skjerm.
Følelsen av stivhet ble samtidig upåklagelig underbygget av min eldgamle, giktrammede Spectravideo Quickshot II Plus-stikke jeg benyttet for å traktere det hele.
Det er for så vidt helt greit. Spillet er jo 28 år gammelt. Men det er nok ikke dette spillet jeg kommer til å benke meg med for å lade opp OL-formen.
Norge har tradisjon for å gjøre det bra i vinter-OL, så kanskje det offisielle OL-spillet fra Lillehammer kan være verdt å hente frem fra glemselen?
Jeg spilte Megadrive-versjonen for mange år siden og ble ikke akkurat imponert, selv om slalomdelen var passe artig.
Spillet kom ut på Sega Master System, Megadrive, Game Gear, Super Nintendo, PC og Amiga.
Det er imidlertid store forskjeller på versjonene. Til og med konsollutgavene som ble utviklet av Tiertex ble utviklet av tre forskjellige programmerere. Pc- og Amiga-versjonene ble visstnok utviklet av et firma kalt ID Software basert på de britiske øyer. (Nei, vi snakker ikke om «Doom»-skaperne her).
Dette var for øvrig det første vintersportsspillet som kunne skilte med en vaskeekte OL-lisens.
Mer nostalgisk spillstoff? Du kan klikke deg inn her for vår komplette liste over retroartikler.
Fire år senere ble vinter-OL avholdt i Nagano i Japan. Dermed var det mange sportsfans som måtte snu døgnet for å få med seg festivitasen grunnet drøy tidsforskjell.
Samtidig fikk vi også enda et OL-spill slik at vi selv kunne bli stjerner og smake på spenningen uten å forsake nattesøvnen.
Spillet het «Nagano Winter Olympics '98», ble utviklet av Konami, og anses som en del av «Track & Field»-franchisen, som vi så nærmere på i fjor høst.
Dette forsterkes av den japanske tittelen; «Hyper Olympics in Nagano», som kom ut på PlayStation og Nintendo 64.
Snowboard var en het potet på denne tiden og hadde fått innpass i OL-programmet, noe som også materialiserte seg i spillet. Jeg husker jeg hadde snowboardslalom som favorittgren. Halfpipe-kjøringen, der man kun styrte triksingen, ble fort en kjedelig affære som så mye av det andre spillet hadde å by på.
Spesielt den fjollete skihoppdelen, der man risikerte å gå ut i V-stil på toppen av bakken dersom man ikke fulgte instruksen til punkt og prikke, brente seg fast på netthinnen den gangen.
Heller ikke spillpressen ble særlig imponert over dette kalaset.
Konami forsøkte seg igjen med vintersport i den eksklusive Gameboy Color-tittelen; «ESPN International Winter Sport 2002» til greie kritikker.
I «nyere» tid har vi fått offisielle OL-spill på løpende bånd. Jeg har så vidt testet spillene fra Salt Lake City, Torino og Vancouver, men husker alle tre som et stort gjesp.
Samtidig med sistnevnte kom det for øvrig et spill som tok det hele i en ny retning:
«Mario and Sonic at the Olympic Winter Games», var også utstyrt med Segas OL-lisens, og som et mer party-orientert spill har det kommet bedre ut av det enn de mer realistiske spillene.
Det er også de to plattformrivalene som skal sørge for OL-stemningen dette året, med «Mario and Sonic at the Sochi Winter Olympics 2014» - som kom ut på tampen av fjoråret, til blandede kritikker.
Det har generelt stått dårlig til med den digitale vintersporten i lange tider. Enda et eksempel er «Winter Stars», som PressFires Martin Bergesen led seg igjennom for to år siden. Dog på riktig så grasiøst vis.
Det er ett vintersportspill vi ikke har omtalt ennå. En spesiell tittel som sikkert er glemt av mange. Det har ingen OL-lisens, og det var kun tilkjent de med pc eller Sega Megadrive.
Spillet heter «Winter Challenge» og ble utgitt av Accolade i 1991 – et 23 år gammelt spill som den dag i dag er min soleklare favoritt i denne sjangeren.
Her klarte man kunststykket å gjøre alle grenene morsomme å spille. Dette takket være et lettfattelig og stramt kontrollsystem. Utforkjøringen var dritheftig, skihoppingen var skummelt vanedannende. Ja, selv skiskyting var en fornøyelig affære.
Alt bortsett fra skøyteløp, noe jeg ikke får dreisen på til dags dato.
Året etter kom også «Summer Challenge», bygget over samme lest. Kanskje ikke like kult som førstnevnte, men likevel en god sportstittel. Sprangridning(!) står igjen som en höydare her.
Dessverre er dette spill som har havnet i glemmeboka, men siden de nå er definert som abandonware, er de enkle å få tak i.
Det er i hvert fall helt klart at det er «Winter Challenge» som blir mitt OL-vorspiel.
Er du fan av «Winter Challenge», eller er du skrikende uenig med undertegnede? Fyr løs i kommentarfeltet! For å komme ytterligere i OL-stemning, kan du ta en titt på vår anmeldelse av «Winter Stars»:
