(PressFire.no): Det ser ut til at David Brabens «Elite Dangerous» endelig er klart til å slippes løs.
Kickstarter-backere har kunnet spille diverse alfa- og beta-versjoner i snart et år, men de fleste av oss har, kloke av skade etter andre mislykkede utviklingsprosjekter, holdt oss unna.
Men nå ringer det i bjellene, og alt tyder på et slipp før jul. Hvis du i likhet med undertegnede ikke klarer å vente mer, er det bare å forhåndsbestille The Mercenary Edition (=pre-release perks for «Elite»-nerds) + beta-tilgang. Det koster litt, men du kan spille med en gang.
Les også vår sak om trettiårsjubilanten «Elite» og intervjuet med spillskaperen bak.
For de uinnvidde kan vi fortelle at «Dangerous» er det fjerde spillet i «Elite»-serien, men i omfang et tigersprang fremover.
Du spiller en rompirat/-trader/-soldat på tur i det som påstås å være en modell av hele Melkeveien, hvor du skal fly mellom planeter, kjøpe billig og selge dyrt, knerte andre romskip, og ta hemmelige oppdrag som måtte by seg.
Alt foregår i sanntid på nettet. Det gir hittil uante muligheter for ivrige rompiloter, enten ensomme ulver eller gjengmedlemmer. For de som vokste opp med «Elite» på åttitallet er dette kulminasjonen av en nå 30 år gammel drøm.
Vi får bare håpe at det fungerer i praksis også.
Det første møtet med med «Dangerous» var frustererende. Siden gamle «Elite» sitter i ryggmargen fantes det selvsagt ikke behov for ytterligere øvelse, og det var bare å kaste seg ut i Free Play, spillets hovedmodus.
I løpet av det første kvarteret ble skipet to ganger skutt i filler av romstasjonpolitiet «dagdriving», det ble delt ut bøter i hundre-creditsklassen for løssluppen bruk av pulselaseren, det ble kræsjet i både andre skip og stasjoner, og landingene ble foretatt ved å få skipet til å gå i oppløsning for så å automatisk bli plassert på paden. Pinlig.
Det var bare å krype til korset. Som i det opprinnelige spillet er det en god idé å ikke bare ta det med ro, men faktisk å øve seg litt før man begynner å suse rundt i verdensrommet.
«Dangerous» gir deg en serie øvelsesoppdrag som fint geleider deg gjennom det grøvste, fra kamp til landing blir du dratt igjennom det som i praksis er en rektruttskole.
Noen av oppdragene er rett ut vrange, men definitivt verdt å ta med seg. Det er nemlig ikke spesielt taktisk å rote rundt på måfå mens du fortvilet prøver å finne ut hvordan den der hyperdriven nå virker.
Tull for mye og du må betale. Og det er ikke bra. For du låner nemlig penger til å begynne med. Du kan velge å humpe rundt i leasingkjerra til bankboksen er full, men det er vanskelig å oppgradere før du faktisk eier den.
Så, når du endelig føler deg kapabel til å hoppe ut i det ordentlige spillet, er det alvor. Du kan sikle på alle de barske skipene som ligger der sammen med deg i dokken, men du kjører på bankens nåde en fislete Sidewinder med to slappe kanoner og liten hoppkapasitet. Take it or leave it.
Du famler virkelig i begynnelsen og får en overveldende følelse av å starte på bånn. Frakt papirer fra Azeban til RE2114, ta med korn tilbake, se creditsene trille inn på kontoen, for så å trille ut igjen når du dummer deg ut og krasjer skipet.
I et anfall av ungdommelig overmot ble det svart på et nødrop fra en føderasjonsfregatt, men der var situasjonen så uoversiktlig at et sleivskudd (vi kaller det dét) bommet på piratene og i stedet traff lovens lange arm. Adrenalinnivået var høyt etter en lang kamp for å bare slippe unna på boblenivå, man satt der med skjelvende hender og klam panne.
Med andre ord, dette kommer til å ta tid.
Som i et rollespill må du stille og rolig skaffe seg nok ressurser til å oppgradere utstyret sitt, slik at du etter hvert ikke bare kan hamle opp med rompirater men kanskje også bli en selv.
Heldigvis er det ikke kjedelig et eneste sekund på veien. Det digitale verdensrommet er vakkert, og hverdagslige oppgaver som å finne riktig romstasjon og beregne markedsprisen på kobolt pynter på opplevelsen.
Likevel, hvis du ikke er villig til å sette av både tid og krefter, blir det å spille «Dangerous» nesten meningsløst. Som romskipssimulator er det fint nok, men det er i den underliggende mekanikken det meste av moroa ligger.
Du er er herved advart, sjekk med familien før du setter i gang. Har du erfaring med spill som «Eve Online» vet du hvor det bærer hen.
«Elite Dangerous» kan i utgangspunktet spilles med tastatur og mus, men det er ikke å anbefale.
Etter en slitsom halvtime ble det tørket støv av den gamle Sidewinder Precision Pro-joysticken i håp om at den skulle fungere. Og smekk, da gikk alt så meget bedre.
Med en joystick er det ikke bare enda mer spennende å slåss i rommet, det er også enklere. Spesielt hvis du har en stikke med knapper og ratt, da kan du mappe de mest brukte kontrollene vekk fra tastaturet og til selve stikka.
Man kan kanskje tro at omsetningen av brukte joysticks vil ta seg opp utover høsten. Det samme gjelder muligens nye Oculus Rift-sett, «Dangerous» støtter også den. Tanken på å VR’e seg i rommet er sterkt besnærende.
Det er ikke noe å si på Brabens ambisjoner for utvidelse av spillet. Han planlegger å etter hvert la deg lande på selve planetene—og så hoppe ut og i førsteperson vandre eller kjøre rundt, og til med «Monster Hunter»-style jakte på eksotiske dyr.
Det er som om Peter Molyneux plutselig skulle tatt til vettet og lagd noe vi faktisk har lyst til å spille. Om Frontier Developments klarer å få det til er selvsagt uklart, men foreløpig er det nok å ha en «Elite» for det nye tusenår.
Det ovenstående er basert på femten korte timer med «Elite Dangerous» i Beta 3.03, spilt på en pc som var røff og rask for fire år siden. Det ser fint ut selv på middels oppløsning, og onlinekomponenten fungerte godt, også over trådløst nett.
Vi opplevde et par heng med påfølgende brutal exit til desktop, uten at det er mulig å si hvorfor. Heldigvis oppbevarer spillet profilen din i nettskyen.
«Elite Dangerous» slippes til Windows 16. desember.
