Jeg dro til Tyrkia for å prøve «Assassin's Creed Revelations», men siden vi ikke får skrive om selve spillet enda må jeg jo late som jeg gjør noe fornuftig jobbe hardt med reisebrev til dere!
Fire timer søvn er det jeg får før hotelltelefonen ringer - lenge før alarmen på mobilen.
- Hello sir, this is a wake up call.
- I haven't ordered one...
Klask, ned på puta igjen. Ny telefon.
- Hello sir, this is a wake up call.
- Hnnnngr. It's well over an hour till I should be up! Hælsike!
Litt trønderbjeffing, så kom søvnen omsider snikende igjen. Til mobilen preket sin våknesang i hvert fall.
Trøtt og jævlig fikk jeg stabret meg inn på badet, som for anledningen hadde Assassin's Creed-klistremerker over deler av speilet. Jeg vurderte å knipse et bilde av meg i nettoen med klistremerkene strategisk plassert, men jeg er for omtenksom ovenfor dere kjære lesere til slikt.
Pris dere heldi--
FUCK!
Plutselig innså jeg at klokka jo skal stilles en time frem her nede! Den gode tida jeg hadde på meg ble plutselig byttet ut med at jeg var for seint ute. Dusjen ble tatt på to sekunder, barberinga med ett knivsveip og klærne dratt på i én hodekråke bortover gulvet.
Ikke bare trøtt nå, men også anpusten. Tyrkerne har et rart synspunkt på hva en etasje er, så her måtte jeg ned to lange trapper på tjue trinn per etasje (jeg lå i fjerde). Tok samtidig et mentalt notat av at jeg får begynne å trene igjen.
Lobbyen var selvfølgelig plassert i nullte-etasjen (!), og like selvfølgelig var alt forsinka, så en halvtimes venting måtte til før bussen kom.
I bussen kom jeg i prat med en danske som skulle vise seg å være merkelig uinteressert i plassene vi skulle til. Han hadde med en egen kamerakis som skulle ta seg av alt, så han bare fløy rundt og lurte seg inn på bildene til tilfeldige turister. Dansker, morsomme folk!
Uansett, vi zoomet forbi den utrolige Blå Moskeen, og stoppet ved den minst like grandiose Ayasofya-kirken.
Her trasket jeg litt rundt med Darby McDevitt, mannen som har skrevet historien til spillet, og fikk se hvor mye smådetaljer de har prøvd å få med.
På en iPad hadde han med seg bilder fra spillet, og selv om det var mye de ikke kunne ha med på grunn av tidsmangel, så har de lagt sjela i å få med seg selv forsvinnende små detaljer.
Spillet vil faktisk ikke touche innom denne enorme og majestetiske kirken i hovedhistorien, men heller ha den som fokus i et sideoppdrag, kunne McDevitt fortelle.
(Se flere bilder i albumet helt øverst til høyre på siden)
En uhyggelig kjapp busstur senere var vi ved Topkapi-palasset. Dette utrolige byggverket huset på det meste over 4000 mennesker, og var en plass der de smarteste fikk sin utdannelse (uavhengig av religion eller rase), hvor politikken stod i sentrum og hvor det ble holdt heidundrende fester til ære for sultanen.
Dette vil være en svært viktig plass i «Assassin's Creed Revelations» fikk vi fortalt, og ettersom det var her sultanen også bodde og hadde sitt virke fra er det ikke så vanskelig å se for seg akkurat dét.
En kjapp titt på kronjuvelene til sultanen (hirr hirr) fikk meg nesten kastet ut av væpnede vakter; bilder skal en da sannelig ikke ta - de må du kjøpe ved utgangen!
Bildet til høyre her er fra soverommet hans. Om dette hadde vært en råflott episode av MTVs «Cribs» hadde sultanen, med langt mer bling enn noen på MTV, pekt på senga og sagt «This is where the magic happens».
Magic, indeed! Gubben hadde jo et harem på seks hundre latterlig vakre damer, håndplukket fra alle regioner i det Ottomanske riket! At senga fortsatt står er et under!
Turen gikk etterhvert videre til der vi skulle teste ut spillet. Kjøring i Tyrkia er virkelig et skue. Biler som på død og liv skulle ta U-svinger i svært trange gater med møtende trafikk susende forbi var ikke et sjeldent syn.
Ingen bulker på noen biler som jeg kunne se, dog. Også sier de at miraklenes tid er over.
Guiden vår kunne informere om at vi nå var i et litt shady område i byen, hvor prostituerte gjerne hang ut av vinduene og prøvde å sjarmere blendende vakre trøndere opp til litt sengekos. I og med at dette var midt på dagen så vi ikke mye til det.
Vi marsjerte etter litt forbi en bule kalt «Cheeky Club», etter logoen å dømme en homofil og republikansk bar, og inn på spillokalet. Alle plassene jeg har vært på her har hatt metalldetektorinngang, men ingen som har funka. Weird.
Til min store glede var det skikkelig mat å finne her, og pølsedietten fra dagen før var glemt før første munnfull av kyllingfilet var inntatt.
Jeg fikk forresten tatt en kikk på ting som skal komme samtidig med spillet. Statuen du ser helt øverst i saken her er en av collector's-utgavene, men kanskje mest spennende er det med en svær encyclopedia av «Assassin's Creed»-spillene som kommer. Dette er en bok som inneholder alt du kan tenke deg av informasjon, artwork og baksideinfo.
Den går et par hakk lenger enn de vanlige artbook-ene vi har fått i andre spill, og vil også være en del av Collector's Edition-ene.
Utover dagen fikk jeg intervjuet en bunke Ubisoft-duder og spilt gode to-tre timer av singleplayeren. Banka dritten ut av alt og alle i multiplayer gjorde jeg også. Suckers!
Spillet var gøy det, men noe dypere enn det får dere ikke før embargoen løftes om ikke så veeeldig lenge. Da skal dere også få video og bilder fra spillet. Hurra!
Kos og klem
- Erik
