Tror dessverre det er over og ut for konsoll-gaming etter neste generasjon. Så fort standard konsoller bikker 10 000 er det gjort. Folk bruker ikke så mye penger på en nedgradert PC låst til ett økosystem. Prishoppene i tech-verdenen kan vi såklart takke den uhorvelige investeringen i AI for. Så til AI- og datasenter-hypen går over vil dette bli det mørkeste kapittelet i konsollenes historie.

Disse forslagene hever en rekke spørsmål, blant annet:
Hva har unboxing-videoer med dette å gjøre? Hvis det defineres som reklame for pengespill, vil ikke da en hver video som viser slikt gameplay også havne under denne definisjonen?

I verste fall kan lovendringen bety at utgivere dropper å lansere spill i Norge, som gjør at spillere vil finne alternative måter å spille dem på.
Hvem er det som bryter loven dersom noen omgår forbudet ved å spille en utenlandsk versjon av spillet? Blir spilleren bøtelagt for å kjøpe skins liksom? Eller for å spille et spill hvor det er mulig å kjøpe skins?

Hvordan ser tilsynet for seg at norske myndigheter skal klare å håndheve lover som ikke gjelder for innhold publisert på utenlandske servere?

Nå er det nøyaktig 1 måned, 1 uke og 1 dag til GTA VI (offisielt) ser dagens lys!

Rart å tenke på at det nesten er 3 år siden jeg startet å telle dager. I løpet av denne tiden har vi kun fått en håndfull sniktitter på hva vi har i vente - helt opp til de siste 3 månedene. I midten av august ble fenomenet CyberLeek født, og vi ble i halvannen måned planmessig servert ekte gameplay, som blåste alt annet fra spillbransjen til side. Så ble det stille.

..men CyberLeek var ikke død! Det har nå kommet en ny leak på rundt 25 minutter, som viser gameplay fra blant annet motocross og styling av biler. Vi får også se.. fysikkmotoren i full sving. Det er også her enkelte scener med små glitches, som forsterker mistanken om at versjonen CL sitter på er av eldre dato. Likevel, denne leek'en har ikke akkurat senket mine forventninger til spillet.

Spørsmålet alle stiller seg nå er: Kommer CL til å slippe builden sin av spillet før 19. november?

Hvis Origins var en perfekt forrett og Legends den perfekte middagen, så kommer de her med den perfekte dessert.

veronica_maggio_-_måndagsbarn.mp3

 

Spillet gir absolutt en nostalgi-tripp. Det har en del svakheter som ødelegger moroa, men det ligger noe BRA der i bunnen. Soundtracket er kult og jeg kan se visjonen utviklerne hadde. Det fortjener en remake som retter opp i alle feilene.

Skal teste The Getaway også!

The Warriors

Utviklet av Rockstar Toronto og utgitt av Rockstar Games i år 2005.

 

Vi reiser tilbake til 1979, New York, og følger gjengen "The Warriors" i månedene før hendelsene i spillefilmen med samme navn.

Her får vi innblikk i hvordan gjengen blir dannet og hvordan de utløser kaos og frykt for å skaffe seg respekt i New York's gater.

 

 

Idet plata settes inn starter en intro som viser T-banen kjørende forbi nedlagte butikker og fraflyttede hjem i den depressivt mørke byen, sammen med klipp av ulike Warriors som prater om neste oppgjør mot rivaliserende gjenger. Toget fra Bronx ankommer Coney Island hvor jeg hopper av og tar fatt på karrieremodusen. Etter at presidenten for den største gjengen i New York blir skutt mens han holder en tale om å samle alle gjengene for å ta over byen, blir jeg dratt inn i en tutorial for å lære meg å slåss. 

 

Initieringen av karakteren Rembrandt skjer ved å la meg banke opp frivillige naboer som får gratis sprit for innsatsen som boksesekk. Det er en relativt dyp slåssemekanikk i spillet, med en rekke triks som kan utføres ved å trykke inn forskjellige knappekombinasjoner, ikke ulikt rendyrka slåssespill som Tekken eller Street Fighter. Man kan også plukke opp gjenstander fra bakken og NPCs som er nede for telling, som fungerer som melee-våpen mot resten av innbyggerne som ikke vet hva som venter dem.

 

Etter hvert får jeg kontrollere flere av gjengens medlemmer, og bemerker at hovedpersonen i spillet ikke er én karakter, men hele gjengen The Warriors, som alltid beveger seg i grupper når de skal utføre kriminelle handlinger. Gjengen banker opp alt som kan krype å gå i de mørke bakgatene i Coney, stjeler bilstereoer fra parkerte biler og raner butikker og sivile for å skaffe lommepenger til lørdagsgodt. Historien fortelles på mesterlig vis i beste Rockstar-stil. Det er mye som minner om GTA-trilogien som er satt i 3D-universet. Jeg er solgt.

 

Et par blodige timer senere avslutter jeg spillet og bestemmer meg for å se spillefilmen når jeg får tid. Spillet er gjennomført mørkt og dystert, og den harde gjengmentaliteten man får servert i mellomsekvensene får utfolde seg fritt gjennom gameplayet. Kaoset som utspiller seg i konfliktene mellom gjenger og politi kulminerer i en voldsballett som bankes inn i reptilhjernen, kun akkompagnert av spillets intense soundtrack. Alle som har et nært forhold til filmer som The Outsiders vil føle seg hjemme i dette universet. The Warriors har ikke blitt en kult-sensasjon uten grunn, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Midnight Club II

Utviklet av Rockstar San Diego og utgitt av Rockstar Games i år 2003.

 

Som en ukjent nybegynner i street-racing skal vi snu Los Angeles, Paris og Tokyo på hodet, ved å overvinne både titler og biler fra rivaliserende street-racere, for til slutt å ende opp med den gjeveste tittelen som verdensmester.

 

 

DVD-plata trøkkes inn i PS2en og introen gir med en gang et mer fokusert bilde av undergrunnsmiljøet for bilentusiaster enn det første spillet. Her ser man ordentlige gatebiler i cinematiske scener som ligger i tottene på hverandre for å komme først over målstreken. Denne gangen har vi dratt fra New York til selveste Los Angeles (høres det kjent ut Rockstar)? Jeg flikker meg gjennom en mer gjennomarbeidet hovedmeny, og velger Career Mode og den slappe førstebilen. Her får jeg servert en cutscene i stedet for en loading-skjerm, så starter det.

 

Min første oppgave er identisk med den jeg fikk i Midnight Club: Street Racing, hvor jeg må holde meg innen en viss rekkevidde til et Midnight Club-medlem, denne gang kalt Moses, for å få delta på undergrunnsløpene. Med en gang merker jeg store forbedringer: Lyssettingen er mye mer stemningsfull, musikken er mer fengende, bilene oppfører seg mer realistisk og det hele henger mye mer sammen enn forgjengeren.

 

Jeg fortsetter å konkurrere og merker at jeg ikke bare får politibiler etter meg denne gangen, men også helikoptre som følger meg og bilen min med flomlys mens de roper at jeg skal stoppe i lovens navn. (Rockstar)??

Det er også nitro på bilene som man kan bruke strategisk for å få det siste lille overtaket man trenger.

Etter noen løp og nye biler vunnet bestemmer jeg meg for å bare cruise rundt i byen og se på ting. Selv om jeg finner noen kopierte bygninger her og der, er det denne gangen faktisk en fryd å utforske byen uten tidspress. Alt virker mer gjennomtenkt og variert, og det føles som byen har sjel.

 

Det er friskt at en spillserie kan ta et så viktig comeback på så kort tid. Hadde det ikke vært for Midnight Club II tror jeg ikke serien hadde fått noen flere oppfølgere.

På de tre årene fra første Midnight Club har Rockstar klart å slipe en gråstein om til en uslipt diamant. For alle som liker kappkjøring med biler fra undergrunnsmiljøer holder Midnight Club II seg fortsatt relevant i 2026.

Midnight Club: Street Racing

Utviklet av Angel Studios (Rockstar San Diego) og utgitt av Rockstar Games i år 2000.

 

Når livet som drosjesåfør blir kjedelig skal spilleren infiltrere et undergrunnsnettverk av ulovlige street-racers som kaller seg selv "Midnight Club". Spilleren må kjøre løp mot andre medlemmer av klubben for å vinne og oppgradere biler.

 

 

CD-plata settes inn i konsollen og starter å spinne. Det første jeg legger merke til når introen starter er hvor lik den er introen fra Smuggler's Run. Kanskje ikke så rart da begge spillene var utviklet og utgitt av samme studio i samme tidsperiode. Også her får vi se gameplay av kjørende biler med sporadiske innslag av deres ekte motparter klippet inn, dog her er det urbane omgivelser satt i New York som gjelder. Hovedmenyen er simpel og består av en Arcade-modus og en Career-modus. Jeg hopper rett inn i Career, og velger den eneste tilgjengelige bilen fra start: Taxien.

 

Den første oppgaven begynner umiddelbart etter at spillet er lastet inn, og jeg må holde meg innen en viss rekkevidde fra Midnight Club-medlemmet Emilio for å bevise at jeg kan kjøre fort nok. Omsider stopper Emilio og sier at han er fornøyd nok til at jeg kan delta i et ekte løp. Jeg vinner løpet mot Emilio og hans Homeboys, og nøklene til bilen hans. 

 

Så må jeg cruise rundt i byen for å møte andre Midnight-racers, og vinner etter hvert flere løp og flere biler, og politiet bestemmer seg for å henge seg på moroa i et heseblesende tempo for å stoppe de ulovlige løpene. Etter en drøy time har jeg sett alt spillet har å by på.

 

Vanskelighetsgraden i Midnight Club er ganske mye høyere enn den var i Smuggler's Run fra begynnelsen, og spillet er utilgivelig dersom man skulle gjøre en liten feil. Man er faktisk ofte avhengig av at motstanderne gjør feil for i det hele tatt å ha en sjanse for å vinne. Som i Smuggler's Run kan man også her velge sin egen rute i den åpne verdenen, men det er noe vanskeligere å navigere gjennom trange bakgater enn et åpent terreng-landskap, og små krasj eller en liten sving i feil retning betyr at man må starte løpet på nytt. Midnight Club var kanskje kult da det kom i 2000, men nå, 26 år senere er det lite som fenger. Tidens tannhjul kan være nådeløst.

Er ordløs. De detaljene. Draw distance. Stemmeskuespillet. Animasjonene. Så mye å se og oppleve. Byen oser av liv. Dette blir større enn noen kan forestille seg. Hvor mange år fram skal vi før andre spill når opp til dette nivået?