Spillet gir absolutt en nostalgi-tripp. Det har en del svakheter som ødelegger moroa, men det ligger noe BRA der i bunnen. Soundtracket er kult og jeg kan se visjonen utviklerne hadde. Det fortjener en remake som retter opp i alle feilene.

Skal teste The Getaway også!

The Warriors

Utviklet av Rockstar Toronto og utgitt av Rockstar Games i år 2005.

 

Vi reiser tilbake til 1979, New York, og følger gjengen "The Warriors" i månedene før hendelsene i spillefilmen med samme navn.

Her får vi innblikk i hvordan gjengen blir dannet og hvordan de utløser kaos og frykt for å skaffe seg respekt i New York's gater.

 

 

Idet plata settes inn starter en intro som viser T-banen kjørende forbi nedlagte butikker og fraflyttede hjem i den depressivt mørke byen, sammen med klipp av ulike Warriors som prater om neste oppgjør mot rivaliserende gjenger. Toget fra Bronx ankommer Coney Island hvor jeg hopper av og tar fatt på karrieremodusen. Etter at presidenten for den største gjengen i New York blir skutt mens han holder en tale om å samle alle gjengene for å ta over byen, blir jeg dratt inn i en tutorial for å lære meg å slåss. 

 

Initieringen av karakteren Rembrandt skjer ved å la meg banke opp frivillige naboer som får gratis sprit for innsatsen som boksesekk. Det er en relativt dyp slåssemekanikk i spillet, med en rekke triks som kan utføres ved å trykke inn forskjellige knappekombinasjoner, ikke ulikt rendyrka slåssespill som Tekken eller Street Fighter. Man kan også plukke opp gjenstander fra bakken og NPCs som er nede for telling, som fungerer som melee-våpen mot resten av innbyggerne som ikke vet hva som venter dem.

 

Etter hvert får jeg kontrollere flere av gjengens medlemmer, og bemerker at hovedpersonen i spillet ikke er én karakter, men hele gjengen The Warriors, som alltid beveger seg i grupper når de skal utføre kriminelle handlinger. Gjengen banker opp alt som kan krype å gå i de mørke bakgatene i Coney, stjeler bilstereoer fra parkerte biler og raner butikker og sivile for å skaffe lommepenger til lørdagsgodt. Historien fortelles på mesterlig vis i beste Rockstar-stil. Det er mye som minner om GTA-trilogien som er satt i 3D-universet. Jeg er solgt.

 

Et par blodige timer senere avslutter jeg spillet og bestemmer meg for å se spillefilmen når jeg får tid. Spillet er gjennomført mørkt og dystert, og den harde gjengmentaliteten man får servert i mellomsekvensene får utfolde seg fritt gjennom gameplayet. Kaoset som utspiller seg i konfliktene mellom gjenger og politi kulminerer i en voldsballett som bankes inn i reptilhjernen, kun akkompagnert av spillets intense soundtrack. Alle som har et nært forhold til filmer som The Outsiders vil føle seg hjemme i dette universet. The Warriors har ikke blitt en kult-sensasjon uten grunn, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Midnight Club II

Utviklet av Rockstar San Diego og utgitt av Rockstar Games i år 2003.

 

Som en ukjent nybegynner i street-racing skal vi snu Los Angeles, Paris og Tokyo på hodet, ved å overvinne både titler og biler fra rivaliserende street-racere, for til slutt å ende opp med den gjeveste tittelen som verdensmester.

 

 

DVD-plata trøkkes inn i PS2en og introen gir med en gang et mer fokusert bilde av undergrunnsmiljøet for bilentusiaster enn det første spillet. Her ser man ordentlige gatebiler i cinematiske scener som ligger i tottene på hverandre for å komme først over målstreken. Denne gangen har vi dratt fra New York til selveste Los Angeles (høres det kjent ut Rockstar)? Jeg flikker meg gjennom en mer gjennomarbeidet hovedmeny, og velger Career Mode og den slappe førstebilen. Her får jeg servert en cutscene i stedet for en loading-skjerm, så starter det.

 

Min første oppgave er identisk med den jeg fikk i Midnight Club: Street Racing, hvor jeg må holde meg innen en viss rekkevidde til et Midnight Club-medlem, denne gang kalt Moses, for å få delta på undergrunnsløpene. Med en gang merker jeg store forbedringer: Lyssettingen er mye mer stemningsfull, musikken er mer fengende, bilene oppfører seg mer realistisk og det hele henger mye mer sammen enn forgjengeren.

 

Jeg fortsetter å konkurrere og merker at jeg ikke bare får politibiler etter meg denne gangen, men også helikoptre som følger meg og bilen min med flomlys mens de roper at jeg skal stoppe i lovens navn. (Rockstar)??

Det er også nitro på bilene som man kan bruke strategisk for å få det siste lille overtaket man trenger.

Etter noen løp og nye biler vunnet bestemmer jeg meg for å bare cruise rundt i byen og se på ting. Selv om jeg finner noen kopierte bygninger her og der, er det denne gangen faktisk en fryd å utforske byen uten tidspress. Alt virker mer gjennomtenkt og variert, og det føles som byen har sjel.

 

Det er friskt at en spillserie kan ta et så viktig comeback på så kort tid. Hadde det ikke vært for Midnight Club II tror jeg ikke serien hadde fått noen flere oppfølgere.

På de tre årene fra første Midnight Club har Rockstar klart å slipe en gråstein om til en uslipt diamant. For alle som liker kappkjøring med biler fra undergrunnsmiljøer holder Midnight Club II seg fortsatt relevant i 2026.

Midnight Club: Street Racing

Utviklet av Angel Studios (Rockstar San Diego) og utgitt av Rockstar Games i år 2000.

 

Når livet som drosjesåfør blir kjedelig skal spilleren infiltrere et undergrunnsnettverk av ulovlige street-racers som kaller seg selv "Midnight Club". Spilleren må kjøre løp mot andre medlemmer av klubben for å vinne og oppgradere biler.

 

 

CD-plata settes inn i konsollen og starter å spinne. Det første jeg legger merke til når introen starter er hvor lik den er introen fra Smuggler's Run. Kanskje ikke så rart da begge spillene var utviklet og utgitt av samme studio i samme tidsperiode. Også her får vi se gameplay av kjørende biler med sporadiske innslag av deres ekte motparter klippet inn, dog her er det urbane omgivelser satt i New York som gjelder. Hovedmenyen er simpel og består av en Arcade-modus og en Career-modus. Jeg hopper rett inn i Career, og velger den eneste tilgjengelige bilen fra start: Taxien.

 

Den første oppgaven begynner umiddelbart etter at spillet er lastet inn, og jeg må holde meg innen en viss rekkevidde fra Midnight Club-medlemmet Emilio for å bevise at jeg kan kjøre fort nok. Omsider stopper Emilio og sier at han er fornøyd nok til at jeg kan delta i et ekte løp. Jeg vinner løpet mot Emilio og hans Homeboys, og nøklene til bilen hans. 

 

Så må jeg cruise rundt i byen for å møte andre Midnight-racers, og vinner etter hvert flere løp og flere biler, og politiet bestemmer seg for å henge seg på moroa i et heseblesende tempo for å stoppe de ulovlige løpene. Etter en drøy time har jeg sett alt spillet har å by på.

 

Vanskelighetsgraden i Midnight Club er ganske mye høyere enn den var i Smuggler's Run fra begynnelsen, og spillet er utilgivelig dersom man skulle gjøre en liten feil. Man er faktisk ofte avhengig av at motstanderne gjør feil for i det hele tatt å ha en sjanse for å vinne. Som i Smuggler's Run kan man også her velge sin egen rute i den åpne verdenen, men det er noe vanskeligere å navigere gjennom trange bakgater enn et åpent terreng-landskap, og små krasj eller en liten sving i feil retning betyr at man må starte løpet på nytt. Midnight Club var kanskje kult da det kom i 2000, men nå, 26 år senere er det lite som fenger. Tidens tannhjul kan være nådeløst.

Er ordløs. De detaljene. Draw distance. Stemmeskuespillet. Animasjonene. Så mye å se og oppleve. Byen oser av liv. Dette blir større enn noen kan forestille seg. Hvor mange år fram skal vi før andre spill når opp til dette nivået?

Det gir et ekstra valg for de som ønsker å konvertere de fysiske spillene sine til digitale lisenser. Det gjør ingenting for bevaring av spill, som er det viktigste kravet fra Stop Killing Games, PNP, Does it play? og spillerne som fortsatt vil eie det de betaler for.Det er ingen grunn til å tro at MS har gode hensikter med dette grepet. Dette gjør de for å hviske ut forskjellen mellom lisenser og eiendom, slik at de kan lokke flest mulig over på digitale leiekontrakter. De vet at så snart folk blir bekvem med å leie spill, så kan de fjerne alle former for eierskap uten særlig motstand.
Det er i grunnen politisk inkompetanse som har ført oss dit vi er på vei, ved å unnlate å sikre ordentlige rettigheter for digitale eiendeler på lik linje med fysiske eiendeler.

Dette er det motsatte av det de som vil bevare spill ber om.
De ber om digitalt eierskap til filen de betaler for, slik at de kan laste den ned og sikkerhetskopiere den der de måtte ønske. Slik som GOG.com tilbyr, og på samme måte som vi kan lagre en disk i hylla, og ta den fram etter 20 år når vi vil spille videre.

Vi ba aldri om å kunne laste opp en disk for å få låne spillet digitalt så lenge MS holder serverne gående OG ikke selger plata videre. Total skivebom fra MS spør du meg, hvis det er spillbevaring de ønsker å fremme med dette.

Smuggler's Run

Utviklet av Angel Studios (Rockstar San Diego) og utgitt av Rockstar Games i år 2000.

 

Smugling er ikke for pyser, og med et utvalg offroad-biler må spilleren ta seg gjennom ulendt terreng for å tjene til livets opphold. Grensepolitiet har stengt veiene, og med myndighetene og andre smuglere hakk i hæl må man plukke opp og levere "Contraband" innen timeren når null.

 

Den blå CD-plata kjøres inn i PS2-en og introen snurres i gang. Den består av en rekke klipp av spillets offroad-biler, samt deres virkelige motparter, kjørende gjennom forskjellige biomer mens sandspruten står bak hjulene. Hovedmenyen lar meg velge mellom tre moduser: "Smuggler's Mission" som er spillets story-mode, "Turf War" som er en form for quick-races, og "Joyridin'" for å kjøre rundt uten mål og mening. Det er åtte biltyper å velge mellom og seks smugler-factions som har hver sin bakgrunnshistorie.

 

Etter en kort joyride på grensa mellom Canada og USA, for å gjøre meg kjent med spillets input, er jeg klar for å smugle noe brunt gull.

Fra første mission må jeg pent ta til takke med å velge enten Buggy eller SUV. Oppgavene til å begynne med er simple: "Plukk opp denne pakka, levér den der". Etter hvert blir det noe mer innviklet, med flere pakker, timers som utvides for hver levering og irriterende politibiler som prøver å presse meg av veien. Den mest interessante oppgaven er en slags capture-the-flag mellom ulike factions hvor man må krasje inn i rivaliserende smugler-biler for å stjele contrabandet og levere det før de rekker å slå tilbake.

 

Terrengkjøringen foregår i en åpen verden med både dyreliv og intetanende turgåere, som alle dessverre ender opp som roadkill når jeg kommer i full fart med tommelen støpt fast til X på kontrolleren. Når jeg starter på mission 10 merker jeg at vanskelighetsgraden skrus kraftig opp i forhold til tidligere. Etter 5-6 forsøk kommer jeg meg i mål med oppgaven før tida er ute. Heldigvis kan man enkelt restarte missions når som helst når man ser at ting går skeis. Dette gir sikkert gjenspillbarhetsverdi for de som vil prøve å perfeksjonere rutene sine.

 

Dette er mitt første møte med Smuggler's Run, men hele tiden føles det som om jeg har spilt dette før. Så kommer jeg på at jeg spilte et annet offroad-spill som heter 1NSANE, på PC. Spillene har ganske mange likhetstrekk, og det er kult å tenke på at de ble utviklet av forskjellige studioer og utgitt omtrent samtidig. En annen detalj som vekket oppmerksomheten min var at Smuggler's Run har autosave. Ja, det stemmer. For hver mission man fullfører lagres spillet automatisk til memory-card'et. Banebrytende!

Jeg tester litt "Turf War" før jeg legger gasspedalen på steinhylla for denne gang.

 

 

[Leek 25.08]

Ja, detaljene på sanda og alle folkene som går rundt på samme tid lover bra! Dog var det en popin på en ryggsekk sånn omtrent halvveis ut i klippet. Kan tyde på at builden hans ikke er komplett, men heller en slags gigantisk tech-demo.

State of Emergency

Utviklet av VIS Entertainment og utgitt av Rockstar Games i år 2002.

 

Et dystopisk USA i nær fremtid setter bakteppet for et opprør mot det totalitære regimet "The Corporation", frontet av bevegelsen "Freedom".

Som motsvar erklærer regimet en nasjonal "state of emergency" i et forsøk på å kue gemyttene. Det viser seg at vondt skal bli mye verre.

 

DVD-plata settes inn, og introen snurrer over skjermen med grafiske scener av politivold, før theme-låta tar balletak på meg sammen med en demovisning av en av spillfigurene som løper rundt og skyter hemningsløst rundt seg på gata og banker alt som beveger på seg. Stemningen er satt.

 

 

Hovedmenyen gir meg valget mellom to spillmoduser: Chaos og Revolution. Den første viser seg å være en ren arcade-modus med mål om å skape så mye ødeleggelse som mulig innen en viss tid. Jo mer ødeleggelse og skade man påfører "The Corporation" jo flere poeng skårer man. Første map er Capitol City Mall, et kjøpesenter som har blitt oversvømt av håpefulle plyndrere som bærer TVer, kassaapparater og vaskemaskiner over hodet mens de løper fra vakter i et vilt tempo. Utallige moste politi-tryner og knuste ruter senere blir jeg til slutt lagt i bakken av opprørspolitiet.

 

Jeg tar fatt på Revolution-modusen som fungerer som spillets story-mode. Et Freedom-medlem som står utenfor en restaurant gir meg en rekke småjobber mens ei dame leser opp absurde kunngjøringer over radioanlegget i beste Theme Hospital-stil. Jeg forsøker å følge med på historien, men blir dratt ut av innlevelsen hver gang jeg feiler et oppdrag på grunn av knotete kameravinkler og dårlig AI-pathfinding. 

 

Spillet har bare ett gir: fort! For det går sabla fort, og man må henge med i svingene hvis man vil befri byen fra tyranniet. Drep ditt, stjel datt og eskortér dott. Det blir fort repetitivt, og jeg gir meg på 50% completion.

 

Selv om jeg gikk inn med friske øyne er det ikke mitt første møte med spillet. Jeg har fjerne minner fra barndommen fra State of Emergency, at jeg spilte det utenfor en Expert-butikk på et kjøpesenter sammen med venner, og at vi da syntes dette var noe av det kuleste i verden. Det hele føles definitivt noe datert ut i dag, med simple mekanikker som handler mer om button-mashing og spray-and-pray i stedet for mer strategiske tilnærminger som man har blitt vant til i nyere spill. Det er likevel noe befriende ved det å ikke måtte tenke så mye, og bare gjøre.