Åh, selvfølgelig.

En seriøs journalistisk undersøkelse som tar utgangspunkt i en liste laget av anonyme internett-krigere der Castle Crashers er «woke» fordi spilleren kan velge kjønn selv, og Garry’s Mod er «ikke anbefalt» fordi de ikke vil ha nazi-propaganda i chatten. Så bruker man denne høyst vitenskapelige listen til å «bevise» at «go woke, go broke» er en myte – fordi de fleste som ble stemplet som woke fortsatt lager spill.

Genialt. Neste gang kan vi lage en liste over spill som inneholder trær, og så «bevise» at trær ikke dreper spillstudioer.

Når man definerer «woke» så bredt at det inkluderer alt fra subtil kjønnsnøytralitet til åpen propagandamesse, så ender man selvsagt opp med at de fleste studioer «overlever». Det sier null om kvaliteten, salgstallene, publikumets reaksjon eller om folk faktisk liker produktet. Det sier bare at de fleste spillstudioer ikke dør av å putte inn en regnbueflagg eller en preken.

«Go woke, go broke» er ikke en naturlov som treffer hvert eneste indie-prosjekt med en lesbisk sidekarakter. Men det er fortsatt en nyttig påminnelse om at når ideologi blir viktigere enn underholdning, så merker markedet det. Artikkelen prøver hardt å begrave den erkjennelsen under metodikk og prosenttall. Det er nesten rørende.

All den beste musikken på Amiga er fra demoscenen, ikke fra spillene.