Grasrotbevegelsen #PSBlackout starter i morgen 23 august klokka 19 lokal tid.

I den forbindelse har jeg tatt fram min PlayStation 2, sammen med et knippe spill utgitt av Rockstar på 2000-tallet.

Jeg skal spille ett spill hver dag gjennom uka og skrive litt om inntrykkene jeg får, opplevd med moderne øyne, for å hylle fysiske spill.

Litt om hva #PSBlackout er og hvorfor det er viktig:

State of Emergency

Utviklet av VIS Entertainment og utgitt av Rockstar Games i år 2002.

Et dystopisk USA i nær fremtid setter bakteppet for et opprør mot det totalitære regimet "The Corporation", frontet av bevegelsen "Freedom".

Som motsvar erklærer regimet en nasjonal "state of emergency" i et forsøk på å kue gemyttene. Det viser seg at vondt skal bli mye verre.

DVD-plata settes inn, og introen snurrer over skjermen med grafiske scener av politivold, før theme-låta tar balletak på meg sammen med en demovisning av en av spillfigurene som løper rundt og skyter hemningsløst rundt seg på gata og banker alt som beveger på seg. Stemningen er satt.

Hovedmenyen gir meg valget mellom to spillmoduser: Chaos og Revolution. Den første viser seg å være en ren arcade-modus med mål om å skape så mye ødeleggelse som mulig innen en viss tid. Jo mer ødeleggelse og skade man påfører "The Corporation" jo flere poeng skårer man. Første map er Capitol City Mall, et kjøpesenter som har blitt oversvømt av håpefulle plyndrere som bærer TVer, kassaapparater og vaskemaskiner over hodet mens de løper fra vakter i et vilt tempo. Utallige moste politi-tryner og knuste ruter senere blir jeg til slutt lagt i bakken av opprørspolitiet.

Jeg tar fatt på Revolution-modusen som fungerer som spillets story-mode. Et Freedom-medlem som står utenfor en restaurant gir meg en rekke småjobber mens ei dame leser opp absurde kunngjøringer over radioanlegget i beste Theme Hospital-stil. Jeg forsøker å følge med på historien, men blir dratt ut av innlevelsen hver gang jeg feiler et oppdrag på grunn av knotete kameravinkler og dårlig AI-pathfinding. Spillet har bare ett gir: fort! For det går sabla fort, og man må henge med i svingene hvis man vil befri byen fra tyranniet. Drep ditt, stjel datt og eskortér dott. Det blir fort repetitivt, og jeg gir meg på 50% completion.

Selv om jeg gikk inn med friske øyne er det ikke mitt første møte med spillet. Jeg har fjerne minner fra barndommen fra State of Emergency, at jeg spilte det utenfor en Expert-butikk på et kjøpesenter sammen med venner, og at vi da syntes dette var noe av det kuleste i verden. Det hele føles definitivt noe datert ut i dag, med simple mekanikker som handler mer om button-mashing og spray-and-pray i stedet for mer strategiske tilnærminger som man har blitt vant til i nyere spill. Det er likevel noe befriende ved det å ikke måtte tenke så mye, og bare gjøre.