PARIS (PressFire.no): Så er vi her igjen. Det føles som et år siden sist ... og det er det. Vi ble vist «Watch Dogs» i den franske hovedstaden også i fjor.
Da var forventningene på bristepunktet. «Alle» sitret etter å få begynne med nestegenerasjonsspilling, og de nye konsollene fra Microsoft og Sony virket som en perfekt match til dette «Snowden-møter-Batman-i-sandkassa»-hackespillet.
En mye omtalt utsettelse senere, og Ubisoft må igjen ta fram stortromma og konfettien for å forsøke å bygge opp hypen på nytt. Denne gangen er det imidlertid helt sikkert: «Watch Dogs» er snart ferdig. Og vi har fått tre-fire timer med det.
Instruksjonen fra «Watch Dogs»-regissør Jonathan Morin var av den rause sorten:
– Spill hva dere vil, gjør hoved- eller sideoppdragene. Eventuelt bare slå dere løs og ha det moro.
Aller først, litt om hva «Watch Dogs» egentlig dreier seg om:
Hovedpersonen Aiden Pearce har en trøblete fortid. Det skjønner vi raskt i løpet av spillets første minutter. Noe har skjedd med familien hans som gjør at han lever i skyggen av Chicago – der han blant annet bruker dataevnene til å overvåke sine nærmeste, og spesielt: retter oppmerksomheten mot de korrupte styresmaktene.
Stikkordene for «Watch Dogs» er å skaffe seg tilgang til overvåkningskamera, sikkerhetssystemer, minibanker eller sanke andre digitale spor.
CtOS (Central Operating System) er navnet på det altoverhengende systemet til myndighetene. Aiden får nærmest superheltegenskaper når han gradvis klarer å hacke seg inn i CtOS.
Det er med litt skrekkblandet fryd vi griper tak i en PlayStation 4-spake og dykker inn i Ubisofts prestisjespill.
Mye har blitt sagt og skrevet om hvordan forventningene skapt fra E3-spillmessen i 2012, da spillet først ble annonsert, kanskje var i overkant.
Deler av internett jobbet hardt med å saumfare trailere og sammenlignet dem med faktisk gameplay i et forsøk på å avdekke brister og feilaktige fremstillinger.
Men «Watch Dogs» er ingen flopp. Det ser ikke stygt ut, tvert imot. Spillet oppfyller kanskje ikke alle dine våteste fantasier om et nestegenerasjons «Grand Theft Auto» som radikalt skiller seg fra alt annet du har opplevd, og samtidig markerer en ny tidsalder innen digital underholdning – slik jo E3 i 2012 pisket opp under.
Nå det er sagt, Ubisoft har nok jobbet flittig de seneste månedene.
På GamesCom i Köln i fjor høst fikk vi teste det selv for aller første gang.
Da føltes selve oppdragene veldesignet. De var avgrensede områder der du i en gåteaktig setting skal prøve å overliste vaktene, servere noen distraksjoner og hacke deg inn i kameraer og sikkerhetssystemer for å skaffe overblikk og -tak.
Ett punkt som ikke imponerte like mye i fjor, var den kunstige intelligensen. Trafikken fløt monotont og bilene fulgte gjerne hverandre i en snorrett linje. Forbipasserende på gata lettet ikke på et øyebryn om noe uforutsett skjedde.
Noen uker etter GamesCom-demoen av «Watch Dogs» dukket et lite spill kalt «Grand Theft Auto V» opp til de «gamle» konsollene PS3 og Xbox 360.
Plutselig virket disse aspektene ved «Watch Dogs» – den kunstige intelligensen, trafikken, utbruddene du burde fått ved å dulte borti en fotgjenger – avleggs. I hver fall ikke veldig nestegenerasjons.
Ubisoft-utviklerne har trolig jobbet ekstra hardt akkurat med dette aspektet. Det er mer liv i sandkassa nå.
Plutselig gir det mer mening å skulle spionere på tilfeldig utvalgte som spaserer gatelangs.
Som del av Aidens egenskaper kan vi hacke sivilister og bli fôret med personopplysninger av typen «Mann 31, trygdesnylter», eller «Mann 25, bruker mye tid på nettporno». Slik info popper opp i en boble ved siden av vedkommende etter at du har hacket dem.
Premisset om at du kan hacke alt og alle krever en troverdighet som overgår det meste i åpen verden-spillsjangeren. Jeg er fortsatt ikke overbevist om «Watch Dogs» leverer på dette punktet.
Ved siden av leiligheten til Aiden står noen halvkriminelle slamper og småkrangler seg mellom.
Kanskje planlegger de et brekk? Kanskje er de utplassert med kirurgisk presisjon, har fått noen linjer dialog og er på det viset plantet av utviklerne for å gi illusjonen om at digitale Chicago myldrer med slike «uforutsette» situasjoner du kan velge å sniklytte til?
Det er mulig at vi først får svaret etter ti-femten timer, når vi har besøkt enda flere smug og opplevd graden av eventuell repetisjon. Førsteinntrykket er uansett at spontaniteten har økt i «Watch Dogs» – selv om den innledningsvis føles påklistret i møte med den store spillverdenen.
Introduksjonen er kjempepen. Her er det garantert blitt blåst plenty penger på effekter, motion capture, rikelig med fancy grafikk og kjappe klipp som skal sette deg i riktig stemning.
I bruddstykker fortelles historien om hvordan Aiden Pearce ble utstøtt, sviktet av dem han trodde var til å stole på – og bakteppet for hans vigilante-oppførsel veves med grove masker.
Det er ikke nødvendig å røpe hva konflikten bunner i, det er åpenbart meningen at du kjapt skal identifisere deg med vår mann. Finne motivasjonen for å tilbringe et titalls timer med ham for å jakte rettferdighet og hevn.
Men den er selvsagt dypt personlig og nører opp under et hat som buldrer i vår mann.
Ansiktsanimasjonene er vesentlig penere i starten enn litt senere i spillet. Igjen, det er noe med den introduksjonen som ikke representerer resten av spillet.
Noen Ubisoft-spill av nyere årganger har mildt sagt ikke satt bransjestandard når det gjelder ansiktsgjengivelser, og leppene trenger slettes ikke å korrespondere med dialogen vi hører.
En knapp time inn i «Watch Dogs», en scene der Aiden besøker en barnebursdag, og vi ser eksempel på dette fenomenet: lepper løpende løpsk, krydret med flatt stemmeskuespill.
Hovedpersonen er helt klart en Batman ikledd moderne trikot.
Derfor er det som forventet, trolig også kledelig, at han stemmelegges med en gryntende, monoton og knalltøff tone. Men flere av de øvrige figurene virket uinspirerte.
Det er umulig ikke å sammenligne «Watch Dogs» med «Grand Theft Auto V». I hvert fall på noen plan.
Rockstar satte en ny standard med fjorårets suksesspill, og «Watch Dogs» er Ubisofts første helhjerta forsøk på å lage moderne sandkasseaction i samme skala, myntet på samme målgruppe.
«Far Cry 3» og «Assassin’s Creed», blandet med «Driver: San Francisco» og litt «Ghost Recon» og «Splinter Cell». Det er arven fra en del av utviklerne som står bak.
Fem og et halvt år har de brukt, hører vi flere ganger. Hvor mange millioner dollar som er svidd av på den tiden, sier ikke Ubisoft Montreal-gjengen noe om.
Forskjellene fra «GTA V» er mange. «Watch Dogs» har en mye mer alvorlig tone. Aiden Pearce er på ingen måte like fargerik, ubehøvlet og flamboyant som noen av Rockstars hovedpersoner.
Lekegrinda, altså spillverdenen, harmonerer med denne stilen. Chicago er gråere enn solrike Los Santos. Ofte er det regn, tåkete og høstlig. «Watch Dogs» har ikke halliker eller prostituerte hengende på annethvert gatehjørne. Her er hverdagen gjennomtrengende, og den er ikke alltid så spennende på gateplan.
Bak denne realistiske tonen er jo faren der for at «Watch Dogs» kan oppleves kjedelig.
Ubisoft har kontret dette poenget ved å drysse ekstra krydder over Chicago. I fjor fikk vi se eksempler på AR-minispill der du gjennom smartelefonen til Aiden kan slå i hjel litt tid ved å leke i denne «smart-byen».
Eller, du kan jo bare hacke deg inn i et webkamera, komme deg helt hjem i stua til folk – og oppleve hva som egentlig foregår i det aller helligste.
Det er bak fasaden, bak virkeligheten, at dette spillet viser glimt av galskap. Ikke langs fortauene.
I løpet av Paris-demonstrasjonen fikk vi en oppfordring om å speide etter en annen form for avbrekk i spillmenyene. Et Edderkopp-mech-sidespor, litt «Titanfall» i horde mode.
Gå fullstendig av hengslene i et «drømmeskytespill» der Aiden klatrer opp i en edderkopprobot og skal ødelegge flest mulig biler, skyte og knuse alt i nærheten.
Overraskende? Javisst. Absurd og teit? Det får du nesten avgjøre selv.
Med én gang du føler deg ferdig med denne edderkopp-fantasien, glir Aiden tilbake til virkeligheten igjen. Du får litt dialog a la «ahh, det var jo bare en drøm!» for å understreke at denne maktfantasien egentlig ikke har noe med hovedhistorien å gjøre.
«Watch Dogs» lener seg mot realisme, i hvert fall i stil. Den balansegangen mellom virkelighet og moro i spillform, er ikke enkel – men den slår fort ut i blomst.
Bare i løpet av våre tre timer med spillet, begynner det å skje ting i Chicago.
Aiden Pearce får påfyll i «ferdighetstreet» sitt, egenskapene hans utvides og du får morsommere hjelpemidler som gjør en biljakt mer fordelaktig for deg, eller hackingen langt mer intrikat.
Har du bøllekjørt litt og fått politiet etter deg? Trykk på knappen og manipuler trafikklysene. Bilene som kolliderer i bakspeilet ditt er kanskje en effektiv stopper. Hvis ikke kan du få en bro til å heises opp, åpne en port for en alternativ fluktrute eller få vannrør til å eksplodere og skape et tåkete teppe i trafikken.
I menyene kan du fylle mange grener av ferdighetstreet, både våpen og nærkamp, bilkjøring og hacking. På tampen av demonstrasjonen, fikk vi innblikk i hvordan det føles når mange av disse egenskapene er låst opp. Da kjennes Aiden virkelig som en moderne Batman. Det svulmer av testosteron og rå makt.
Det blir spennende å gå balansen i spillet nærmere i sømmene. Aiden virker jo allerede fra starten av som en temmelig potent fyr. Er han for kraftig?
Det er elementer som skiller «Watch Dogs» fra «GTA». Pluss flerspilleraspektet, da, onlinespilling med noen utradisjonelle varianter. Og nettbrettstøtte, der en sofa-tilskuer kan delta i å få trafikken til å gi deg fortrinn, for eksempel.
Spillet har fiffige multplayer-modi – en naturlig forlengelse av «Watch Dogs» hovedtematikk.
Du finner selvsagt avarter av tradisjonelle kappkjørings- eller skytespillvarianter mot andre, men én morsom modus handler om å komme seg inn i en sone der en annen menneskestyrt spiller har blandet seg inn i mengden av AI-folk.
Din jobb er å lokalisere hvem vedkommende egentlig er, ved å hacke og eliminere datastyrte sivilister, hente ned data fra din rival – og komme deg ubemerket ut fra området igjen.
En høyteknologisk katt-og-mus-lek som har nerve og egenart.
«Watch Dogs» har definitivt mye å by på. Det er ingen åpenbaring, «bare» en ekstremt tidsriktig variant av kjente spillformer som klarer å dra ut egenarten sentrert rundt hacketemaet.
Det gjenstår fortsatt å se om byen føles dynamisk og spontan, eller om forsøkene på å blåse liv i byen kun virker overbevisende de første timene.
Kanskje er det smart å forsøke å nullstille seg en anelse før du hopper opp i «Watch Dogs»-sandkassa? Spesielt om du har levd på en oppadstigende forventningskurve helt siden spillet ble brettet ut for første gang for to år siden.
«Watch Dogs» lanseres til to generasjoner PlayStation og Xbox, pluss pc, den 27. mai.
