Retrohjørnet: Dataspill feirer 60 år i år!

(PressFire.no): I 1952 skjedde det noe fantastisk på universitetet i Cambridge, England. Det første grafiske dataspillet ble oppfunnet. De som prøvde det ante neppe at seksti år etter var konseptet blitt til en av de største underholdningsindustriene i verden.

Skjønt, en kan argumentere med at spill faktisk startet før dette, med Ralph Baers første skriblerier om et videospill i 1951, men produksjonen av oppfinnelsen hans (som ble verdens første spillkonsoll, Odyssey) startet ikke før i 1972.

Det er en faktor til som spiller en rolle: Definisjonen av videospill kontra dataspill.

Et videospill må kunne rasterisere (særdeles kjapt forklart: gjøre om geometriskeformer til et videosignal) et bilde og sende det ut på en vanlig monitor eller TV, mens de tidlige spillene bare kunne vises på svært spesifikke skjermer (ofte oscilloskoper) knyttet til de svære beistene datamaskinene var på den tiden. Derfor kalles disse dataspill og ikke videospill.

Norske spillskribenter har faktisk den siste tiden småkranglet litt om hva som er den riktige måten å skrive det på, rent offisielt, her i Norge. Er det et dataspill, et videospill eller ganske enkelt bare et spill det er snakk om?

Nuller og kryss

Uansett – historien til grafiske dataspill starter altså for seksti år siden.

Unge herr A.C. Douglas holdt på med doktorgraden sin i «Human – Computer Interaction», og i den sammenheng benyttet han seg av monstermaskinen EDSAC på universitetet der han gikk.

Denne maskina var på størrelse med et lite hus, og hadde en liten 35x16 piksler stor skjerm som han skrev et enkelt lite «Tre på rad»-spill til. «Noughts and Crosses», som det så fint het, ble kontrollert via mekaniske telefonknapper – og en kunne spesifisere om det var EDSAC eller brukeren som skulle begynne.

Om du har forferdelig lyst til det kan du faktisk laste ned noe så fantastisk som en EDSAC-emulator og kjøre verdens første grafiske dataspill på din egen datamaskin. Klikk her for å gå til en entusiastside som har masse info om den, og selve emulatoren.

EDSAC var ikke så veldig kraftig, men kunne kjøre 600 kalkulasjoner i sekundet. Disse tidlige datamaskinene var svært revolusjonerende for matematikere på 40-tallet, og ble for det meste brukt som gigantiske kalkulatorer.

For første gang kunne de kalkulere hele tabeller med kvadratrøtter og løse komplekse ligninger - men det tok tid; opp til dager i slengen! 

Toppbildet i saken er fra EDSACs glade dager, gjengitt med tillatelse fra Cambridge-universitetet.

Tidligere spill fantes

Men vi kan faktisk gå tilbake til 1947 for det første interaktive «spillet», om det kan kalles det. Etter krigen var det noen forskere, Thomas T. Goldsmith Jr. og Estle Ray Mann, som lagde en simulator inspirert av radarbilder, der du kontrollerer en rakett for å treffe et mål.

Uten noe særlig annet navn enn «Cathode-Ray Tube Amusement Device» er det uklart om det noen gang ble bygd en fungerende prototype av dette.

Simulatoren produserte ikke videosignaler, så en måtte legge over et plastark med påtegnede blinker. Etter å ha plottet inn i datamaskinen hastighet og vinkel på missilen tegnet det en ferdig strek som forhåpentligvis endte opp ved dine blyantkreasjoner.

Siden dette «spillet» ikke hadde noen videosignaler å skilte med blir det ikke kalt et videospill, per definisjonen er det et dataspill – men siden det såvidt vi vet aldri ble noe av dette missilspillet, er altså «Noughts and Crosses» det første grafiske dataspillet vi vet av.

Forvirret? Vi også! Men hva skjedde videre?

I 1958 bygde den da 72 år gamle Willy Higginbotham et heller velkjent spillkonsept i sitt «Tennis for Two». Dette var det første multiplayerspillet, og var sannsynligvis en sterk inspirasjon til det langt mer kjente «Pong» noen år etter.

«Tennis for Two» viste en tennisbane fra siden av, med et nett stikkende opp på midten. Spillet var såpass avansert programmert at ballen hadde en annerledes sprett dersom den spratt av toppen av nettet enn om den traff bakken, og spillerne kontrollerte hver sin usynlige «racket» på sidene.

Higginbotham var for øvrig med på et annet kjent forskningsprosjekt, Manhattan Project, og var selv vitne til detonasjonen av den første atombomben.

«Tennis for Two» var faktisk ikke et digitalt spill heller, men heller en stor mengde releer og komponenter som ga variable spenninger etter hvordan spillerne manipulerte kontrollene. Dette var tross alt en stund før mikrochippen kom inn i bildet. Størrelsen på datamaskina var deretter også, som du ser over her. Hele greia der er bare for det ene spillet!

Du kan se en video av spillet i aksjon her. Legg merke til det konstante levenet fra releene som slår inn og ut!

En assistent av Higginbotham, Dave Potter, la merke til hvor populært spillet ble blant de besøkende.

- Ungdomsskoleelevene likte det best. Du kunne ikke holde dem unna det!

Du skulle bare visst, Potter. Du skulle bare visst.

Så nå vet du altså det. Spill cirka slik vi kjenner de har nå eksistert i seksti år. På den tiden har vi gått fra absurd store maskiner med en hysterisk dårlig grafisk kraft til utrolig avanserte konsoller og mobiltelefoner som kan vise nesten fotorealistiske spill.

Hvordan ser denne industrien ut om seksti år, mon tro?

(Takk til Pong-Story.com for mye av infoen i denne artikkelen)