C:\spill\adventure\best\dott\DOTT.EXE
Slik så DOS-kategoriseringen min ut for mange herrans år siden. Ikke bare var «Day of the Tentacle» inne på den beste sjangeren, men jeg hadde opprettet en egen «best»-kategori som egentlig bare inneholdt dette spillet.
Uten at det er så utrolig mye som trengs å vites om det forrige spillet, så er «DOTT» oppfølgeren til «Maniac Mansion» - sannsynligvis det mest ambisiøse spillet for sin tid, og det første spillet som fikk meg til å hoppe i stolen av frykt (hun heksa var jævlig skummel for en liten kvalp, skal jeg si deg).
Der du kunne stryke med på de mest grusomme og imponerende kreative måtene du kunne tenke deg, kom «Day of the Tentacle» ut etter «Loom» hadde gjort det klart at du ikke lenger skulle kunne dø i LucasArts-spill lenger.
Det er like greit, spør du meg.
Bak «DOTT» var det mye tyngde. Dave Grossman og Tim Schafer sto ved roret, og bak seg hadde de både «Monkey Island» og den nevnte forløperen.
Det stoppet ikke der. Ron Gilbert (Sam & Max, Indiana Jones and the Last Crusade) var med i teamet, noe som ikke er en liten deal. På designsiden sto det en rekke folk som hadde jobbet på alt fra «Zombies Ate My Neighbors» til «Star Control 2».
Med et budsjett på 300 000 dollar (pluss et voice-budsjett på enda 300 000!) måtte jo dette bli bra?
Hva i all verden Schafer og Grossman tømte i frokostblandingene sine i tiden de jobbet for LucasArts vites ikke, men historien handler i hvert fall om to tentakler – Green og Purple – som er ute og lufter sugekoppene sine.
Purple er tørst, og drikker like greit av den horrible gugga som spys ut av kjelleren på THE MANSION. Som seg hør og bør når slik oppvaskvann drikkes, muteres den lilla tentakelen til et ondt geni.
Et ondt geni med armer!
Vimsete kan du med hell kalle det. Sært? Oh yes. Usaklig? You bet! Hysterisk? M’m. Dårlig på grunn av det? Hold kjeft.
Jeg har spilt spillet så mange ganger at det er blitt et av de spillene jeg kan runde i søvne. Det har nærmest blitt en årlig tradisjon å blåse gjennom spillet, uten at det har blitt et gram kjedeligere av den grunn.
I motsetning til «Maniac Mansion», hvor du kunne velge blant en bråte forskjellige hovedpersoner, er det her bare tre kontrollerbare personligheter.
Bernard er en geeky tulling som merkelig nok er den mest normale av gjengen, Hoagie er en lat roadie og metal-fan som valser rundt med hendene i lomma (og som har et smørbrød under skyggelua), mens Laverne er en psykopatisk medisinstudent som finner stor glede i å påføre andre smerte.
I sitt forsøk på å redde tentaklene setter Bernard i stedet i gang en rekke hendelser som gjør at menneskeheten vil bli gjort til slaver for Purple innen få år.
Dr. Fred, mannen som hadde fanget dem, er selvsagt rasende – de tre slaskene må sendes noen dager tilbake i tid for å stoppe Purple før han i det hele tatt drikker det skitne vannet.
Noe går (selvfølgelig) feil. Hoagie sendes 200 år tilbake i tid, Laverne sendes 200 år fremover og Bernard blir værende igjen i nåtiden. Den eneste kommunikasjonen du har mellom dem foregår via tidsmaskinene når de er blitt satt i drift igjen.
«Chron-o-John» heter de, og er rett og slett tre plastutedasser utstyrt med en diger diamant i dem, såklart!
Ikke bare må du redde verden, men du må altså også få de to tidsreisende hjem.
Hoagie får brynt seg på diverse eldgamle amerikanske helter (George Washington med falske klapretenner blir aldri gammelt), mens i Lavernes verden er menneskeheten slaver for tentakler av alle størrelser.
Disse tre tidsepokene blir brukt flittig i både plott og gåter. Mangler du eddik i fremtiden – grav ned en flaske vin fire hundre år tidligere. Finner du noe som må sendes straks? Spyl det ned i dass, og det leveres til de andre.
For å ikke bli fanget av tentaklene i fremtiden må Laverne stjele tegninger av dem, sende de til Hoagie som får lurt tegningene til å bli det offisielle flagget til USA – hvorpå Laverne kan lure seg opp på taket og hente ned et flagg hun kan bruke som forkledning. Brilliant!
Humoren får lattermusklene til å gå i oppløsning, sjarmen ligger smurt på i generøse mengder fra første sekund og alt bare oser av kremen av krem innen klassiske spill.
Musikken er ikke dårlig heller, og spesielt hovedtemaet til spillet er fortsatt en gjenganger i hodet mitt. Den eminente remix-siden OverClocked Remix har et herlig pianoarrangement av låta her om du vil mimre litt.
Bytting av hammere (venstrehendt-hammer!), strikkhopp med mumier, høy musikkspilling for å få oppkast til å ramle fra taket, vibrerende hjertesenger, svette strikkegensere, fryste hamstre, søvngjengeri, biltyver, flaggpistoler og skjønnhetskonkurranser - hva er det dette spillet ikke har?!
Faktisk kan du spille hele «Maniac Mansion» på en datamaskin inne i «Day of the Tentacle»!
Og jeg kan ikke unngå å nevne den nydelige slutten hvor Bernard, Hoagie og Laverne blir smidd sammen til det vakre vesenet du ser til siden her. I et herlig sammensurium av tidsparadokser og et par knipper vanvittige krympe-scenarioer reddes dagen til slutt.
- Looks like everything is back to normal, sier Bernard i det tentakelflagget vaier i vinden.
The End. Sukk. Et år til neste gjennomspilling.
Snorre intervjuet forresten Ron Gilbert for en liten stund siden, og klemte ut den lengste artikkelen i systemet vårt her på PressFire. Det er god lesning som du finner her.
Vi maser om det nesten til det kjedsommelige her på PressFire, men «tilfeldigvis» kommer Tim Schafer og Ron Gilbert med et nytt 2D adventure-spill til senhøsten. Dette spillet er finansiert av fansene selv, og med foreløpige 2,2 millioner dollar i pengesekken kan det bli voldsomme saker dette.
I mellomtiden kan vi anbefale dette lille adventure-spillet. «Host Master and the Conquest of Humor» er et spill Schafer lagde i forbindelse med at han skulle lede 2009-utgaven av Game Developers Choice Awards. I det skal du lete opp 22 vitser som skal redde Schafer fra en flau forestilling.
Helt gratis er det også. Fint dersom du har en pek-og-klikk-kløe.
Du kan klikke deg inn her for vår komplette liste over retroartikler, eller klikke på noen utdrag under her:
Det kommer en ny Retrohjørne-artikkel hver søndag. Sånn cirka.
-
