Retrohjørnet: The Dig

Har du hørt om «Maniac Mansion»? Hva med «Monkey Island»? «Sam & Max» og «Day of the Tentacle»? «Fate of Atlantis»? «The Dig»?
Hups! Den siste der var ukjent, sier du? Vel, alle disse spillene var produsert av legendene hos LucasArts. Disse folkene har stått for noen av PC-markedets aller kjæreste produkter, men av en eller annen grunn blir «The Dig» ofte glemt når en ramser opp store spill fra studioet.
Akkurat hvorfor kan vi spekulere til vi blir oransje i fjeset over, så la oss heller ta en kikk på dette merkelige og fantastiske spillet.
Mannen bak idéen var ingen ringere enn Steven Spielberg.
Spielberg, en ivrig spillentusiast, hadde besøkt LucasArts tidligere og var svært interessert i «Indiana Jones and the Last Crusade»-spillet. Han var så entusiastisk over spillet at han fikk utlevert en egen beta-versjon og en direktelinje rett inn til utviklerne dersom han trengte hjelp.
Faktisk endte han opp med å hjelpe til med å lokalisere bugs i spillet. Kjernekar!
Etter det ypperlige «Indiana Jones»-spillet møttes Spielberg og en håndfull spillutviklere (inkludert Dave Grossman, som senere lagde «Day of the Tentacle» og som tidligere hadde skrevet «Monkey Island») hos LucasArts «hjemme» hos George Lucas på hans Skywalker-ranch i Nicasio, California.
Der la Spielberg frem et av sine hjertebarn: «The Dig».
Egentlig skulle han lage en episode av TV-serien «Amazing Stories», men idéen var for grandios til at et vanlig TV-budsjett ville kunne gjenskape historien og settingen på en måte som var bra nok. Så hvorfor ikke lage et spill?
Plottet var basert på en slags sammenfletting og fortolkning av de to filmene «Forbidden Planet» og «Treasure of Sierra Madre». Spielberg og Lucas kastet mange hatter i været, og til slutt satt de med noe de ville ha lagd til et spill.
Historien går som følger: Ved observatoriet i Borneo oppdages en asteroide på kollisjonskurs med jorda. De store nasjonene blir enige om at de skal blåse den inn i en stabil bane rundt jorda med en bombe, og sender et team på fem personer opp i romfergen Atlantis for å utføre oppdraget.
Vel nede på den store steinen går det meste som planlagt, helt til det oppdages et panel dypt ned i en sprekk. Når tre av de fem til slutt kommer seg inn i asteroiden og oppdager at den er hul, morfer den seg om til et romskip og farer langt, langt av gårde til en fremmed verden.
Det er ikke mye direkte humor å finne av den vante slapsticken LucasArts var (og er) kjent for, men heller et fokus på å utforske denne merkelige planeten. Hva skjedde med de som bodde her? Hvor er de nå? Hvordan kommer vi oss hjem?
Du kontrollerer teamleder Boston Low (stemmelagt av Robert Patrick, også kjent som han slemme Terminatoren i «Terminator 2»), mens de andre forsøker å finne ut så mye de selv kan. Planeten er øde, det er lite å finne av vegetasjon, men langt i fra forlatt. Det er dyreliv å finne, og flere aggressive sådan.
Som i de andre spillene som kjører på SCUMM (grafikkmotoren brukt i «Monkey Island» og «DotT», blant andre) så er det en viss form for finn-ting-sett-sammen-ting-bruk-ting-logikk i gåtene her også, men igjen så er det ikke dette spillet handler om.
Etter hvert som historien utfolder seg i «The Dig» er det interaksjonen mellom persongalleriet som er det store.
Den sjefete, men løsningsorienterte Low prøver å finne en vei hjem og den smarte og søkende journalisten/lingvistikkeksperten Maggie Robbins vil finne ut så mye som mulig om planeten. Arkeologen Dr. Ludger Brink er til å begynne med veldig interessert i den utenomjordiske bebyggelsen, men etter å ha blitt gjenopplivet av Low med en mystisk livskrystall blir han helt gal etter å samle flere.
Disse krystallene gir liv og svært god helse til den som bruker dem, men har en lei innvirkning i form av en altoppslukende avhengighet. Brink mister etter hvert besinnelsen helt, og de to andre må prøve å finne ut av ting på egenhånd.
Det er mange fantastiske områder her. Detaljene er mange, art-stilen er nydelig, musikken er stemningsfull og stemmeskuespillet er upåklagelig. Gåtene du må løse og mysteriene du treffer på er nesten uten unntak interessante, og spillet skyr ingen virkemidler i å vise at dette er et seriøst spill.
Uten å bruke overdrevent mye vold for å vise at det er et voksenspill, bygger det heller opp en uhyggelig stemning via områdene, det uvisse og de tre hovedpersonene.
Sånn skal det gjøres om spill virkelig skal bli tatt på alvor, spør du meg.
Spillet skulle egentlig ha med en fjerde hovedperson, den japanske millionæren og hobby-romentusiasten Toshi Olema, som finansierte hele ekspedisjonen til asteroiden i bytte mot at han fikk være med.
I utkastet der Olema var med var «The Dig» en langt mer blodig og grusom affære. For eksempel blir heltene våre angrepet av rabiate flaggermuslignende skapninger, og Olema selv blir drept i et syrebad.  Dette ikke bare vansirer kroppen hans så mye at det nesten ikke er noe igjen, men gjorde det såpass farlig å hente ham ut at det ikke var mulig å redde ham med krystallene.
Spielberg hadde selv etterspurt disse elementene, men etter «Jurassic Park» kom ut fikk han klager fra foreldre som hadde tatt med barna på kino (vel og merke uten å se på aldersmerkingen). De mente det var for voldelige scener i filmen, og denne kritikken fikk ham til å frykte lignende klager fra de som lot barn spille «The Dig». Scenene ble derfor fjernet.
Utviklingen av spillet bar preg av mye press. I starten var teamet bak spillet entusiastisk, men etter hvert som tiden gikk ble det store restruktureringer i LucasArts. Siden Spielberg personlig hadde greenlighted spillet ble det aldri kansellert, men over årene gikk prosjektet gjennom hele fire regissører før det endelig kom ut.
Mange elementer, som et rollespillaspekt der du måtte finne vann og mat for å kunne overleve, ble skrapet før release. Til tross for dette, og et vanvittig hype-maskineri i full sving, var det nesten bare gode kritikker som møtte spillet (en del klaget på grafikken da det kom ut, og at det var for kjedelig) da det endelig kom ut i 1995 – seks år etter det først ble påbegynt.
Personlig var det ikke før bare noen år siden at jeg satte meg ned og virkelig spilte spillet og fant ut hvilken perle dette virkelig er.
Det er helt ulikt de fleste andre spill i sjangeren, og som et science fiction-spill er det ypperlig. Et av de bedre, spør du meg.
Det er en skikkelig sci-fi-thriller – fullverdig en plass i Steven Spielbergs og ikke minst LucasArts’ etter hvert voksne katalog over gode prosjekter. Noen vanskelige og tungvinte gåter til tross – jeg kan ikke få anbefalt det nok!
Spesielt ikke når spillet nå finnes på Steam for drøyt 30 kroner.
Har du hørt om «Maniac Mansion»? Hva med «Monkey Island»? «Sam & Max» og «Day of the Tentacle»? «Fate of Atlantis»? «The Dig»?
Hups! Den siste der var ukjent, sier du? Vel, alle disse spillene var produsert av legendene hos LucasArts. Disse folkene har stått for noen av PC-markedets aller kjæreste produkter, men av en eller annen grunn blir «The Dig» ofte glemt når en ramser opp store spill fra studioet.
Akkurat hvorfor kan vi spekulere til vi blir oransje i fjeset over, så la oss heller ta en kikk på dette merkelige og fantastiske spillet.
Mannen bak idéen var ingen ringere enn Steven Spielberg.
Spielberg, en ivrig spillentusiast, hadde besøkt LucasArts tidligere og var svært interessert i «Indiana Jones and the Last Crusade»-spillet. Han var så entusiastisk over spillet at han fikk utlevert en egen beta-versjon og en direktelinje rett inn til utviklerne dersom han trengte hjelp.
Faktisk endte han opp med å hjelpe til med å lokalisere bugs i spillet. Kjernekar!
Etter det ypperlige «Indiana Jones»-spillet møttes Spielberg og en håndfull spillutviklere (inkludert Dave Grossman, som senere lagde «Day of the Tentacle» og som tidligere hadde skrevet «Monkey Island») hos LucasArts «hjemme» hos George Lucas på hans Skywalker-ranch i Nicasio, California.
Der la Spielberg frem et av sine hjertebarn: «The Dig».
Egentlig skulle han lage en episode av TV-serien «Amazing Stories», men idéen var for grandios til at et vanlig TV-budsjett ville kunne gjenskape historien og settingen på en måte som var bra nok. Så hvorfor ikke lage et spill?
Plottet var basert på en slags sammenfletting og fortolkning av de to filmene «Forbidden Planet» og «Treasure of Sierra Madre». Spielberg og Lucas kastet mange hatter i været, og til slutt satt de med noe de ville ha lagd til et spill.
Historien går som følger: Ved observatoriet i Borneo oppdages en asteroide på kollisjonskurs med jorda. De store nasjonene blir enige om at de skal blåse den inn i en stabil bane rundt jorda med en bombe, og sender et team på fem personer opp i romfergen Atlantis for å utføre oppdraget.
Vel nede på den store steinen går det meste som planlagt, helt til det oppdages et panel dypt ned i en sprekk. Når tre av de fem til slutt kommer seg inn i asteroiden og oppdager at den er hul, morfer den seg om til et romskip og farer langt, langt av gårde til en fremmed verden.
Det er ikke mye direkte humor å finne av den vante slapsticken LucasArts var (og er) kjent for, men heller et fokus på å utforske denne merkelige planeten. Hva skjedde med de som bodde her? Hvor er de nå? Hvordan kommer vi oss hjem?
Du kontrollerer teamleder Boston Low (stemmelagt av Robert Patrick, også kjent som han slemme Terminatoren i «Terminator 2»), mens de andre forsøker å finne ut så mye de selv kan. Planeten er øde, det er lite å finne av vegetasjon, men langt i fra forlatt. Det er dyreliv å finne, og flere aggressive sådan.
Som i de andre spillene som kjører på SCUMM (grafikkmotoren brukt i «Monkey Island» og «DotT», blant andre) så er det en viss form for finn-ting-sett-sammen-ting-bruk-ting-logikk i gåtene her også, men igjen så er det ikke dette spillet handler om.
Etter hvert som historien utfolder seg i «The Dig» er det interaksjonen mellom persongalleriet som er det store.
Den sjefete, men løsningsorienterte Low prøver å finne en vei hjem og den smarte og søkende journalisten/lingvistikkeksperten Maggie Robbins vil finne ut så mye som mulig om planeten. Arkeologen Dr. Ludger Brink er til å begynne med veldig interessert i den utenomjordiske bebyggelsen, men etter å ha blitt gjenopplivet av Low med en mystisk livskrystall blir han helt gal etter å samle flere.
Disse krystallene gir liv og svært god helse til den som bruker dem, men har en lei innvirkning i form av en altoppslukende avhengighet. Brink mister etter hvert besinnelsen helt, og de to andre må prøve å finne ut av ting på egenhånd.
Det er mange fantastiske områder her. Detaljene er mange, art-stilen er nydelig, musikken er stemningsfull og stemmeskuespillet er upåklagelig. Gåtene du må løse og mysteriene du treffer på er nesten uten unntak interessante, og spillet skyr ingen virkemidler i å vise at dette er et seriøst spill.
Uten å bruke overdrevent mye vold for å vise at det er et voksenspill, bygger det heller opp en uhyggelig stemning via områdene, det uvisse og de tre hovedpersonene.
Sånn skal det gjøres om spill virkelig skal bli tatt på alvor, spør du meg.
Spillet skulle egentlig ha med en fjerde hovedperson, den japanske millionæren og hobby-romentusiasten Toshi Olema, som finansierte hele ekspedisjonen til asteroiden i bytte mot at han fikk være med.
I utkastet der Olema var med var «The Dig» en langt mer blodig og grusom affære. For eksempel blir heltene våre angrepet av rabiate flaggermuslignende skapninger, og Olema selv blir drept i et syrebad.  Dette ikke bare vansirer kroppen hans så mye at det nesten ikke er noe igjen, men gjorde det såpass farlig å hente ham ut at det ikke var mulig å redde ham med krystallene.
Spielberg hadde selv etterspurt disse elementene, men etter «Jurassic Park» kom ut fikk han klager fra foreldre som hadde tatt med barna på kino (vel og merke uten å se på aldersmerkingen). De mente det var for voldelige scener i filmen, og denne kritikken fikk ham til å frykte lignende klager fra de som lot barn spille «The Dig». Scenene ble derfor fjernet.
Utviklingen av spillet bar preg av mye press. I starten var teamet bak spillet entusiastisk, men etter hvert som tiden gikk ble det store restruktureringer i LucasArts. Siden Spielberg personlig hadde greenlighted spillet ble det aldri kansellert, men over årene gikk prosjektet gjennom hele fire regissører før det endelig kom ut.
Mange elementer, som et rollespillaspekt der du måtte finne vann og mat for å kunne overleve, ble skrapet før release. Til tross for dette, og et vanvittig hype-maskineri i full sving, var det nesten bare gode kritikker som møtte spillet (en del klaget på grafikken da det kom ut, og at det var for kjedelig) da det endelig kom ut i 1995 – seks år etter det først ble påbegynt.
Personlig var det ikke før bare noen år siden at jeg satte meg ned og virkelig spilte spillet og fant ut hvilken perle dette virkelig er.
Det er helt ulikt de fleste andre spill i sjangeren, og som et science fiction-spill er det ypperlig. Et av de bedre, spør du meg.
Det er en skikkelig sci-fi-thriller – fullverdig en plass i Steven Spielbergs og ikke minst LucasArts’ etter hvert voksne katalog over gode prosjekter. Noen vanskelige og tungvinte gåter til tross – jeg kan ikke få anbefalt det nok!
Spesielt ikke når spillet nå finnes på Steam for drøyt 30 kroner.