Årets spill bryr seg ikke om å være politisk korrekt

(PressFire.no): Når jeg ser tilbake på spillåret 2014, er det praktisk talt umulig å peke ut ett enkelt spill som årets uovertrufne seierherre.

Det burde kanskje ikke være et ideal heller, i og med at alle spill er skapt under forskjellige forutsetninger til forskjellige formål.

Dessuten har spekteret av slipp blitt farget av alt fra digitale kortspill og familievennlige kartracere, til nerdete rollespill i alle mulige framtoninger – alle fra forskjellige utviklingshjørner og bransjekulturer.

NB! Her finner du alle 2014-spillkåringene våre. I dag handler det om PressFire-redaksjonens største favoritt, uansett sjanger: «Bayonetta 2».

Et stjerneskudd som kontrast

Skal jeg likevel saumfare underholdningsåret etter absolutte favoritter, er det vanskelig ikke å falle for de stjerneskuddene som har skapt størst kontrast til resten av industrien, og på en eller annen måte klart å overgå selv skyhøye forventninger.

«Bayonetta 2» utmerker seg fordi det sniker seg unna normen ved å bytte ut av kjedelige fargepaletter med et uhøytidelig og fargerikt spetakkel som er vanskelig å spore tilbake til noe annet enn spillmediet.

Sluppet på Wii U av alle ting – den ene av de tre konsollen du kanskje ikke eier, men som du nå sårt skulle ønske nissen hadde lagt fra seg under juletreet etter spillåret som akkurat har vært.

Ikke bare på grunn av Bayonetta, men hun har fort blitt det største beviset på hvor lite maskinvaren under panseret faktisk betyr når det ved slutten av året plutselig står som et av de mest hyperaktive og energiske spillene gjennom tidene.

Det er ingen tvil om at tiår med erfaring og et hode for helskrudd spilldesign teller. Utviklerne i Platinum Games har fått utfolde seg akkurat som de selv vil, med det samme glimtet i øyet og den samme bunnløse entusiasmen for spill de har sverget til i alle år.

Her snakker vi om en tilhørighet til både spillgiganten Capcom og legendariske Clover Studios. Stort bedre referanser får du ikke.

Kompromissløst

«Bayonetta 2» er årets spill, mener vi, fordi det er en kompromissløs forestilling. Spillet løfter ikke en muskel for å gjøre seg politisk korrekt. Det viderefører arven sin fra sjangeren og forbedrer seg på samtlige punkter.

Det er ikke redd for å strekke rammene sine til bristepunktet, eller overraske deg med nyskapende innhold som berører hele registeret ditt av sanser.

Ikke minst formidler det noe som har vært felles for veldig mange av spillene dette året – en slags renskåret spillglede, som handler om å hylle spill for hva de faktisk er framfor hva de ofte prøver å emulere eller etterligne.

Om det så er snakk om bittesmå indie-prosjekter med medfart fra Kickstarter, eller større opplevelser som søker tilbake til røttene sine. «Bayonetta 2» står her uten et snev av mindreverdighetskompleks, frontet av en av de mest ekstravagante og overdrevne spillheltinnene noen gang.

Fjoråret ga oss «The Last of Us», en mester i klassisk historiefortelling og figurskildring med en fantastisk fortellerteknisk nerve.

Dette året er det «Bayonetta 2» som stikker av med prisen, en fjollete og fargerik boltreplass for hardbarka spillnerder, hvor skaperne har vist en enestående forståelse for hvordan man skal justere tannhjul og skruer i et digert maskineri for å få det til å gå rundt.

Spillet formidler blendende sensuell action som om det var den mest uanstrengte kunsten i hele verden – noe bransjen i årrekker har bevist at det aldeles ikke er.

Vil falle sammen under disseksjon 

Det er vanskelig ikke å spy ut med superlativer når man snakker om «Bayonetta 2», men det ligger i beistets natur. Det er et spill som er vanskelig å dissekere stykkevis uten at fasaden faller sammen og det hele høres gørrkjedelig ut.

I stedet er det et av de spillene du bare må fordype deg i fingerballetten selv, for å skjønne hvorfor du kommer til å fortsette selv etter at rulleteksten har sklidd over skjermen.

Og om ikke det er en passende oppsummering og kriterium til årets spill, så vet ikke jeg.

Hvordan har vi kåret de beste spillene fra 2014?

- Først inviterte vi alle spillanmelderne i PressFire fra 2014-rekka, cirka 20, til å stemme på sine favoritter fra året som har gått, fordelt på de ulike sjangerne.

- Etter en opptelling satt vi, med noen få unntak, igjen med en vinner i hver klasse. I noen få kategorier var det imidlertid så jevnt at det måtte en ekstra debatt/krangel til for å kåre en seiersherre.

- Vinnerne av hver kategori var naturlig nok også kandidater til å stikke av med den aller gjeveste prisen: Årets beste fra 2014. 

Du finner alle spillkåringene våre samlet her.