(PressFire.no): Vi kan se tilbake på et spillår preget av utsettelser, feministhets, forbudshysteri, franskmenn med flådde fjes, og et stadig større raseri rettet mot storkonsernene som finansierer spillene.
Men mest av alt har dette året vært et offer for våre egne overdimensjonerte forhåpninger.
NB! Her finner du alle 2014-spillkåringene fra PressFire.
Vi så frem til så mye, bare for å se at fint lite skjedde. Nå som PS4 og Xbox One offisielt er en del av vår hverdag hadde vi håpet på et år med nyskapende, banebrytende spillopplevelser – men vi fikk stort sett bare mer av det samme gamle.
Så til de grader at flere av årets beste konsollutgivelser bare var oppvarmet restemat.
Virkelig god restemat, men vi det sier sitt at vi fortsatt sitter og spiller akkurat de samme spillene som vi gjorde i fjor rundt disse tider.
Det var sørgelig få nye spill som overgikk forventingene våre, som virkelig overrasket eller endte opp med å blåse sokkene ut av skoene gjennom ørene våre. Mesteparten havnet midt på treet, eller eventuelt skuffet oss med sin frustrerende, uinspirerte middelmådighet.
Da «Watch Dogs» ble annonsert på E3 i 2012 fikk vi følelsen av at dette ville bli en «game changer», som kickstartet den nye konsollgenerasjonen med unik mekanikk, fantastisk grafikk og fyrverkeri i baken.
Isteden fikk vi… vel, først ingenting – siden spillet endte opp med å bli utsatt et halvår.
Da «Watch Dogs» endelig ble sluppet i slutten av mai var reaksjonene mest resignert likegyldighet. Resultatet var helt ok og en stor salgssuksess, men dette så absolutt ikke ut som spillet vi ble vist på E3 - og var definitivt ikke den revolusjonen vi ble forespeilet.
At forventningene var så høye er nok den fremste årsaken til at «Watch Dogs» ble et symbol på alt som var galt dette spillåret, og dermed endte opp med å toppe PressFire-redaksjonens liste i kategorien «Største skuffelse, basert på forventningene».
Vi ble lovet veldig mye, og fikk bare mer av det samme. Og hvis du spilte «Watch Dogs» på pc fikk du muligens ikke engang det.
Det hjalp neppe nevneverdig at «Watch Dogs» kom fra en av klodens mest forhatte spillprodusenter for tiden: Ubisoft. De distribuerte flere av årets beste spillopplevelser, men gjorde seg mest bemerket for sine feilvurderinger, ren kynisme og dårlige avgjørelser.
Dette storkonsernet hadde et tøft år, som etterlot et inntrykk av (riktig eller galt) at de hadde null respekt for kundene sine, og bare var opptatt av å loppe mest mulig penger av oss på kortest mulig tid. Ikke lengre et selskap drevet av visjonærer med ambisjoner om å skape banebrytende spillopplevelser, men av griske forretningsmenn som ikke tenker så mye lengre enn til neste kvartalsrapport.
Vår kollektive skuffelse på spillfronten er i stadig større grad rettet mot selskapene som står bak spillene. Ikke helt ubegrunnet. Mikrotransaksjoner, overpriset DLC, sesongpass og «freemium» begynner å bli normen nå, ikke unntakene.
Sistnevnte er et konsept presset rett ut fra Lucifers etsende brunøye, og er så forhatt at selv «South Park» viet en hel episode til temaet – før de fortsatte med å drite ut det svenske hatobjektet «PewPewDie».
Så dét muntret oss opp litt i all elendigheten.
Å bli økonomisk utnyttet hadde vært ille nok hvis spillene vi brukte penger på faktisk leverte varene, men i 2014 ble vi stadig snytt på dette feltet. Og hvis vi ikke ble snytt eller svindlet, så var det mest fordi spillene ble utsatt.
I 2014 lærte vi at den sikreste måten å bli skikkelig skuffet er å glede seg skikkelig til noe.
Vi gledet oss til «The Witcher 3: The Wild Hunt», som ble utsatt til februar 2015, og deretter utsatt litt til. «Battlefield: Hardline», «Project: CARS», «The Order: 1886», «The Division», «Batman: Arkham Knight», «Mad Max», «Quantum Break» og «Evolve» ble også utsatt til 2015. Bare for å nevne noen. Skuffet!
Noe som allikevel er å foretrekke fremfor den enda større skuffelsen: spill som blir sluppet på markedet lenge før de er ferdige. Dette var et år preget av tekniske problemer: online-biten i «Halo: The Master Chief Collection» opplevde så mye surr etter lanseringen at Microsoft lovte å dele ut et ekstra spill til oss alle som trøstepremie.
«Battlefield 4» ble sluppet i 2013, men slet fortsatt med så mange tekniske problemer i 2014 at EA ble truet med søksmål, som dog ble avvist i den amerikanske retten.
Allikevel, problemene med «Battlefield 4» var så betydelige at EA fremdeles jobbet med å fikse dem i høst. Ubisofts «The Crew» slet også med sitt. Og så videre.
Disse problemene er ikke akkurat nye av året, men de tekniske skavankene ser ut til å ha forverret seg betraktelig med den nye konsollgenerasjonen.
Flere av utviklerne vi har intervjuet kan fortelle om de vanvittige tidspressene de jobber under; hvordan de er nødt til å lene seg tilbake på «dag 1»-oppdateringer og fremtidige patcher for å ha en sjanse til å nå «gold» i tide til deadlinene sine.
Og det er deadliner som ofte er satt alt for tidlig, av hensyn til de økonomiske kvartalsrapportene som konsernsjefer er så fordømt opptatte av og markedsplaner spikret måneder i forveien. Så dette er en sykdom som har røtter ned i hele spillbransjen.
Sånn går det, når aksjonærene forventer at de populære spillseriene skal slippe et nytt spill hvert år.
Vi behøver ikke et nytt «Assassin’s Creed»-eventyr hver bidige vinter, og vi behøver definitivt ikke to – men Ubisofts aksjonærer trenger åpenbart pengene.
Ok, undertegnede hadde ingen seriøse tekniske problemer med «Assassin’s Creed: Unity», men det hadde åpenbart mange andre. Hvis du liker skrekkspill var de tekniske skavankene muligens en forbedring, men sånne problemer var det siste i verden Ubisoft trengte på tampen av et vanskelig år i motbakke.
En oppdatering som skulle fikse mange av problemene i «Unity» kom endelig like før jul, og det er jo akkurat hva du er ute etter da du setter deg ned for å spille litt: en oppdatering på 6.7 giga som må lastes ned først. Argh!
Det var selvsagt hvis du unngikk en annen skuffelse: at du ikke kunne laste ned så mye som en dritt, fordi nett-tjenestene til PlayStation og Xbox var nede. Sånn som de har vært store deler av romjulen, mens folk endelig hadde god tid til å spille. Som sagt: skuffet!
Hvis du gikk ut på diskusjonsgrupper, kommentarfelt og nyhetssider for å fordrive tiden under oppdateringene var det sannelig nok å bli skuffet av der, også.
Du kunne bli skuffet over feminister som brukte spillmediet for å fronte sin egen agenda, og gjorde et hodeløst (og heldigvis totalt mislykket) forsøk på å totalforby «GTA V». Eller, eventuelt bli enda mer skuffet over psykopater som følte at det var en brillefin ide å true folk på livet, hvis de våget å påpeke at det var et behov for sterke, kvinnelige spillfigurer.
Så en skikkelig nyansert meningsutveksling, der. Enten er spillmediet en avskyelig sumpmark fylt med sydende kvinnehat og seksuell vold, eller så fortjener alle som ønsker likestilling å dø av en overdose nerdepenis, slik som denne praten går ut på.
Det er fint at vi kan snakke ut om tingene sammen, dere.
Så 2014 serverte plenty av skuffelser, store og små. Vi har ikke engang nevn Facebooks oppkjøp av Oculus Rift, eller konstant fraværende «The Last Guardian».
Men et spillår der «Watch Dogs» gjenstår som den aller største skuffelsen kunne tross alt ha vært mye verre. Fordelen med alle utsettelsene er jo dessuten at 2015 ser ut til å bli et usedvanlig innholdsrikt spillår!
Gårsdagens skuffelser kan være morgendagens gleder, men la oss glede oss med måte. Som Alexander Pope en gang sa: «Blessed is he who expects nothing, for he shall never be disappointed».
Så hva var dine egne, største spillskuffelser i 2014? Skrik ut i kommentarfeltet, kompis.
